Som psykologer har vi observert noen mønstre som ofte går igjen innenfor desorganisert tilknytningsstil. Det ser ut til å finnes ulike varianter, med hver sine utfordringer og styrker. Dette er ikke noe som er forsket systematisk på ennå, men inndelingen kan likevel være til hjelp — fordi den kan vise deg hva du bør jobbe mest med for å få raskest mulig fremgang. Dette er altså ikke en diagnose eller en formell inndeling, men det kan hjelpe deg til å forstå deg selv bedre.
En av disse variantene er det vi kaller den undertrykkende desorganiserte tilknytningsstilen. Det som kjennetegner denne varianten, er ikke at følelsene er svakere — tvert imot. Følelsene er ofte ekstremt intense, fordi du har alle de samme emosjonelle smertepunktene som en klassisk desorganisert tilknytningsstil. Men, den indre turbulensen holdes inne. De undertrykkes, presses ned, og får sjelden en sunn utvei. Utenfra kan du virke kald, frakoblet og følelsesløs til tider, mens inne i deg dempes følelsene automatisk - eller så skriker du innvendig, redd for at noen skal se hva som foregår.
Personen med undertrykkende desorganisert tilknytning kjenner på hele spekteret av desorganiserte følelser — den intense frykten for å bli forlatt, frykten for å bli sviktet, frykten for å bli fanget, hjelpeløsheten, følelsen av å ikke være god nok. Alt dette er der, og det er sterkt.
Men det som skiller denne varianten, er at ingenting av dette kommer særlig ut. Personen har lært — som regel gjennom tidlige erfaringer — at det å uttrykke seg ikke er trygt. At å vise sinne, frykt, mistillit eller behov vil true det lille de har. Og så ble undertrykking løsningen.
Samtidig er tilknytningsstilen desorganisert ved roten. Resultatet er en pendel som svinger intenst på innsiden: veldig engstelig — kan ikke si noe, men kjenner veldig mye. Veldig unnvikende — men vil ikke si noe, samtidig som du kanskje også kan kjenne deg mer nummen. Frem og tilbake, uten at det finnes en god eller passende ventil for det som faktisk foregår inni dem.
For mange med denne varianten handler det om at det å uttrykke seg i barndommen ikke fungerte — eller til og med var direkte utrygt.
Noen opplevde at det å vise følelser ble møtt med å bli ignorert eller avvist. Det lærte dem at det uansett ikke nyttet. Andre opplevde noe verre — at det å kjempe imot, si fra, eller vise for mye, fikk alvorlige konsekvenser. Harde straffer. Situasjoner som ble farlige.
Uansett hva som skapte det, sitter det nå som en dypt betinget respons: «Hvis jeg uttrykker meg, er jeg utrygg.» Og så presses alt ned — ikke fordi personen ikke kjenner på det, men fordi kroppen og nervesystemet har lært at det er den tryggeste strategien.
Følelser som ikke får komme ut, forsvinner ikke. De skaper nevrokjemiske reaksjoner i kroppen og påvirker oss fysisk. Og for mange med denne varianten av desorganisert tilknytning er det nettopp kroppen som til slutt bærer det som ikke sies.
Forskning tyder på en sterkere sammenheng mellom langvarig undertrykking av følelser og somatiske plager — altså fysiske symptomer uten en klar medisinsk årsak, som vedvarende utmattelse, spenninger, fordøyelsesproblemer og søvnvansker.
Det betyr ikke at alle med denne tilknytningsstilen vil oppleve dette. Men det understreker hvorfor det å finne sunne måter å kjenne på og uttrykke det som foregår inne i deg, er viktig — ikke bare for relasjonene dine, men for kroppen din.
Det finnes en vei ut av dette. Og den handler i stor grad om det samme som for alle desorganiserte stiler: å lære seg å kjenne igjen hva som foregår inne i deg — og å finne ord for det.
Alle de intense følelsene du bærer på, kan omformes til noe konstruktivt. De kan bli til direkte kommunikasjon av behov. De kan gi deg innsikt i hva som faktisk utløser deg. De kan brukes til å reparere relasjoner i stedet for å tære på dem. Men da må de først få komme til overflaten — på en trygg måte.
Poenget er ikke at du skal bli den som eksploderer følelsesmessig. Det er å finne den midtre veien: å lære å si «jeg blir utrygg når x skjer» i stedet for å bære frykten alene i stillhet.
Det er aldri for sent å begynne. Og det faktum at du leser dette, er allerede et steg — fordi det betyr at du er i ferd med å sette ord på noe du kanskje har båret på lenge. Og forhåpentligvis blir du litt snillere mot deg selv også: Det kan åpne veien for at følelser kan gå fra å være en trussel, til å bli til signalsystemet ditt igjen, slik det egentlig skal være. Da blir det lettere å vite hva som kan gjøre livet ditt bedre.
Ved denne tilknytningsstilen vil du ofte oppleve å føle deg misforstått: Andre ser kanskje på deg som kald, samtidig som du gjerne bryr deg intenst. Relasjoner får ofte skade når vi har med oss dette mønsteret: Selv om du gjør alt du kan for å ikke lene deg på andre, medfører det ofte ensomhet, vansker med dypere forbindelser og at man fort føler seg alene om det meste.
Personer med den undertrykkende, desorganiserte tilknytningsstilen har erfart at det å gi uttrykk for følelser blir møtt med negative reaksjoner. Hvis de da kjenner på ting som manglende tillit eller lignende, undertrykker de det, fordi de har hatt opplevelser hvor de har opplevd at det å uttrykke følelsene gjør at viktige behov ikke blir møtt. Å gi uttrykk for følelser og behov er ofte veldig vanskelig ved denne varianten av desorganisert tilknytning.
De negative erfaringene knyttet til følelser og behov, gjør at personen sliter med å finne sunne måter å håndtere følelser på. Og følelser, det er det veldig mye av, selv om personen ikke sier noe: Personer med denne tilknytningsstilen har alle de samme vonde kjernesårene og turbulente følelsene som de med reaktiv desorgansiert tilknytning. Men, samtidig blir de vonde følelsene vendt innover, uten at de har et sunt sted å gå.
Når vi ikke har sunne måter å håndtere følelser på, så skaper de aktivering i kroppen som ikke blir borte. Det gjør at kroppen settes i stressberedskap. Over tid medfører det å undertrykke eller ikke forholde seg til følelser betydelig økt risiko for langvarig sykdom. Personer med en undertrykkende desorganisert tilknytningsstil har ofte en lang rekke helseutfordringer, der vår erfaring viser at autoimmune sykdommer, fibromyalgi, utbrenthet, langvarig belastningsrelatert utmattelse og ME kan være spesielt vanlig.
Personer med denne tilknytningsstilen har ofte opplevd at det å si fra eller ha intense følelser førte til avvisning, ignorering eller direkte straff (som for noen også kunne være fysisk avstraffelse). Mange opplever derfor at tanken på si fra om behov, grenser og følelser aktiverer en dyp opplevelse av å være utrygg.
Store følelsesmessige svingninger: Du kan oppleve at følelsene dine svinger betydelig, spesielt for en partner, men også generelt. Du uttrykker det imidlertid ikke til noen, eller eventuelt maks til en nær venn, men selv da er det vanskelig å uttrykke det som foregår inne i deg.
Mange har opplevd at det å gi uttrykk for følelser og behov ikke har fungert godt. Mange har derfor en dyp lært hjelpeløshet knyttet til det å gi uttrykk for egne behov og følelser, som ofte viser seg i form av tanker som: "Det nytter ikke uansett."
Mistillit og mistanke: En viktig del av din opplevelse er en dyp mistillit til andre. Du kan være konstant på utkikk etter tegn på svik eller avvisning, og dette kan skape mye stress i relasjonene dine. Selv små handlinger fra partneren, som en forsinket tekstmelding eller mangel på oppmerksomhet, kan trigge sterke følelsesmessige reaksjoner. Men, det uttrykkes ikke, i hvertfall ikke direkte.
Når du har behov eller følelser, kan det medføre indre forvirring: Skal du undertrykke det du opplever, prøve å bli kvitt det, eller ta mot til deg og uttrykke det? Det siste føles imidlertid som en umulighet for mange: Mange opplever at det å gi uttrykk for følelser og behov aktiverer en oppfatning som sier: "Jeg kjenner alle disse følelsene, men hvis jeg gir uttrykk for det så er jeg ekstremt utrygg." Det er også vanlig med andre oppfatninger som hindrer deg å gi uttrykk for ting direkte.
Når du ikke lever opp til egne eller andres standarder eller blir kritisert, kan du kjenne deg som en dårlig person. For noen viser "jeg er en dårlig person" såret seg først og fremst gjennom handlinger og stadige forsøk på å være en så god person som mulig.
Personer med desorganisert tilknytning er ofte enten passive (i fawn-modus) eller litt hissige (i kamp) når det gjelder følelser og behov. Men, fordi det ikke føles trygt å uttrykke dette, vil personer med undertrykkende desorganisert tilknytning i stedet oftere kunne bli passivt-aggressive, selv om det ikke er et hovedkjennetegn. Indirekte måter å få behov møtt på er veldig vanlig.
Behov uttrykkes ofte ekstremt indirekte, eller ved at de "lekker ut" uten at personen er bevisst på det fordi de har vært undertrykt så lenge. Det gjør imidlertid at behovene ofte ikke er synlig for andre. Så selv om personen ofte ønsker at andre tilsynelatende skal lese tanker, handler det ofte mer om at de ikke vet egne behov og at det føles for sårbart å uttrykke dem direkte.
Følelser dyttes ofte ned og unna, og ofte er det oppfatninger som "følelser er dårlig" eller "følelser gjør meg svak" tilstede samtidig. Over tid kan det føre til emosjonell nummelse, eller at man går inn i frys eller flop i nervesystemet og har vansker med å komme seg ut igjen. Det er fordi nervesystemet bruker mye krefter på å holde de vonde følelsene unna. Samtidig blir følelser sett på som en trussel. Det gjør at beskyttelsesmodusene kan være aktivert over lang tid - som igjen forklarer mye av sykdomsrisikoen.
Hvis du har en undertrykkende desorganisert tilknytningsstil, vil du i mindre grad uttrykke behov og følelser direkte. De ytre følelsesmessige svingningene er ofte mindre, og du skjuler ofte hvordan du har det. Slik er det ikke for den reaktive, desorganiserte tilknytningsstilen. Der har man større emosjonelle svingninger som oftere blir uttrykt til folk direkte.
Den andre subtypen desorganisert tilknytningsstil vil oftere ha fokus på indre kontroll, prestasjon og selvkontroll. Her har man også færre emosjonelle utbrudd enn de med klassisk, desorganisert tilknytningsstil. Samtidig har man ofte flere emosjonelle utbrudd enn de med undertrykkende desorganisert tilknytningsstil.
Personer med engstelig tilknytning har KUN aktiverende strategier: De prøver altså å få partneren til å komme nærmere. Hvis du i tillegg har deaktiverende strategier, har du muligens en desorganisert tilknytningsstil.
Mange er usikker på hva som egentlig menes med behov og hva de egentlig har behov for. Det kan gjøre at man får forsterket varm/kald mønsteret i relasjoner, samtidig som det gjør det vanskelig å kommunisere behovene til andre. For mange starter derfor veien til en tryggere tilknytningsstil med å bli mer bevisst på hva du egentlig har behov for. Dette korte, rett-på-sak-kurset tar deg gjennom en prosess hvor du får kontakt med egne behov. Det er første steg til økt indre trygghet.
Å lære å møte egne behov er helt essensielt for alle med en engstelig tilknytningsstil. Det gjelder også om du har en engstelig side i tilknytningsstilen din. Det er fordi at uten en planlagt og systematisk måte å møte egne behov på, så vil du lene deg for mye på en partner. For deg som er desorganisert vil du gjerne tro at dette ikke gjelder for deg som er så selvstendig: Det er imidlertid eksta viktig for deg, fordi det også hjelper med å regulere følelser bedre. Dette kurset hjelper deg i mål.
Ved en klassisk (reaktiv) desorganisert tilknytningsstil kan relasjonene dine føles intense og kaotiske, men det er mulig å finne mer balanse. Ved å lære å uttrykke behov, grenser følelsene dine på en mer balansert måte og jobbe med å bygge tillit til partneren, kan du oppleve dypere emosjonell forbindelse uten å føle deg truet av nærhet. Under finner du en gratis guide om hvordan du kan håndtere følelser på en mer hensiktsmessig måte.
