Det gjør noe med oss, når vi lærer at behov gjør oss vanskeligere å være glad i.
Så du blir enklere. Snillere.
Setter andres behov først.
Tilpasser deg, demper deg – og begraver dine egne behov.
Helt til noen spør deg:
Hva trenger du?"
Og det blir stille inni deg.
Du vet ikke lenger.
Behovene dine har blitt usynlige. Ikke bare for andre – men også for deg selv.
Og det går. En stund.
Men sannheten er:
💔 Noe føles... feil. Som om livet mangler noe – men du klarer ikke helt å sette fingeren på hva.
Kanskje kjenner du deg nummen. Eller bare sånn... "meh." Det er ikke rart:
Uten kontakt med dine egne behov, mangler du informasjonen du trenger for å få det bedre.
💔 Eller kanskje kjenner du behovene dine først når det er for sent.
Når du allerede er overveldet, frustrert eller sint.
Da blir behovene til kritikk. Til anklager. Til desperasjon.
Eller du stenger av. Trekker deg unna. Kanskje skyver du bort noen du egentlig bryr deg om.
Og etterpå kommer skammen:
"Det var det jeg visste. Jeg er for mye."
💔 Samtidig venter du på at noen skal se deg. Møte behovene dine, få deg til å føle deg bedre. Men hvordan kan de vite hva du trenger, når du ikke vet det selv?
Relasjoner blir vanskelige og konfliktfylte når vi ikke kan kommunisere behovene våre på gode måter. Veien til gode relasjoner starter med å kjenne behovene våre. Da kan du få mer av det du ønsker, og mer av det som gir deg livsgnist og glede.