👉Mange av oss har lært at det å ha behov, gjør oss vanskeligere å være glad i. Eller at de gjør oss utrygge eller at vi risikerer å bli avfeid.
Så du blir enklere. Snillere.
Setter andres behov først.
Tilpasser deg, demper deg – og begraver dine egne behov.
Helt til noen spør deg:
Hva trenger du?"
Og det blir stille inni deg. Eller uroen kommer snikende, uten at du får tak på hvorfor.
Men sannheten er at du vet ikke lenger hva du har behov for. Behovene dine har blitt usynlige. Ikke bare for andre – men også for deg selv.
Og det går jo. En stund.
Men det har en pris:
💔 Hvordan skal du få det bedre, når du ikke vet hvilke behov som er umøtt?
Noe føles i stedet... feil. Som om livet mangler noe – men du klarer ikke helt å sette fingeren på hva.
Kanskje kjenner du deg nummen. Eller bare sånn... "meh."
Det er ikke rart:
💡Uten kontakt med dine egne behov, mangler du informasjonen du trenger for å få det bedre: "Det indre kompasset" som kan gi deg lettelse, er tåkelagt.
👉Relasjoner blir vanskelige og konfliktfylte når vi ikke vet hva vi har behov for.
💔 Kanskje lengter du etter noen som kan se deg, møte deg. Møte behovene dine, få deg til å føle deg bedre. Men hvordan kan de vite hva du trenger, når du ikke vet det selv?
Veien til gode relasjoner starter med å kjenne behovene våre. Da kan du få mer av det du ønsker, og mer av det som gir deg livsgnist og glede.
👉Når behovene våre undertrykkes og blir usynlige for oss selv, blir de ikke borte. I stedet fortsetter de å vokse i bakgrunnen:
💔 Å undertrykke behovene, betyr ikke at de er borte. Kanskje kjenner du behovene dine først når det er for sent? Når du allerede er overveldet, frustrert eller sint?
Da blir behovene til kritikk. Til anklager. Til desperasjon.
Eller du stenger av. Trekker deg unna. Kanskje skyver du bort noen du egentlig bryr deg om.
Og etterpå kommer skammen:
"Det var det jeg visste. Jeg er for mye."