Klassisk unnvikende tilknytning er en av de tilknytningsstilene som oftest går uoppdaget lenge. Mange med denne stilen tror at de har hatt en fin eller helt grei barndom, og at de er trygge tilknyttet. Men, det som manglet var ofte så stille og usynlig at det tar årevis før det blir tydelig at man likevel har fått med seg mønstre som saboterer relasjoner, sannsynligheten for forfremmelse på jobben og psykisk helse.
Som psykologer har vi observert hvordan unnvikende tilknytningsstil ligger på et spekter. I denne artikkelen ser vi på den klassiske varianten og hva som kjennetegner den, men vi tar også for oss hva som skjer når mønstrene forsterkes mot den mer ekstreme enden av spekteret. Det er altså snakk om grader av de samme mønstrene. Dette forklarer vanlige utfordringer som forpliktelsesangst, hvorfor noen plutselig ghoster eller forlater relasjoner og hvorfor noen har vansker med å slippe andre inn.
Kjernen i klassisk unnvikende tilknytning: skjult emosjonell forsømmelse Det som kjennetegner klassisk unnvikende tilknytning er ikke at noe dramatisk skjedde, men at noe viktig aldri skjedde. Følelser og kanskje også behovene dine fikk ikke rom. Ingen spurte hvordan du hadde det, hjalp deg med å bearbeide følelser eller tok imot dem på en god måte. I stedet ble følelser gjerne avfeid, du ble bedt om å slutte å gråte eller bare tenke positivt. Du opplevde at følelser ble invalidert eller feid under teppet, eller at det i det minste ikke ble tatt godt imot. Til slutt lærte du at følelser var noe man best dempet, skjulte eller håndterte alene.
Emosjonell nærhet og omsorg var ikke noe man snakket om hjemme, og kanskje ble det til og med møtt med ubehag eller skam. Alt annet kan ha sett bra ut utenfra. Kjernen i klassisk unnvikende tilknytning er slike erfaringer med emosjonell vannskjøtsel: Kjærlighet og alt det du trengte av materielle ting kan ha vært der, men det å dele ting som var sårbart ble møtt på smertefulle måter. Som et resultat lærer nervesystemet at nærhet er farlig, og at det er noe som må unngås for enhver pris. De som har med seg mer ekstreme mønstre innenfor denne tilknytningsstilen kan ha opplevd andre former for vannskjøtsel og omsorgssvikt i tillegg.
Kjennetegn på klassisk unnvikende tilknytningsstil
Hjemmet til personer med en unnvikende tilknytningsstil var ofte forutsigbart og ordentlig. Mat på bordet, skole til rett tid, strukturerte rutiner, god oppfølging av fritidsaktiviteter, også videre. Det som manglet var det emosjonelle laget. Følelser ble ikke snakket om. Hvis du viste sårbarhet, ble du gjerne møtt med taushet, ubehag eller lett skam. Etter hvert lærte du at det var tryggest å legge følelsene til side og klare deg selv.
Det interessante er at mange med klassisk unnvikende tilknytning husker barndommen som god. Og i mange måter var den det. Det gjør det vanskelig å koble de voksne mønstrene med avstand i relasjoner til noe fra oppveksten. Men barnets biologiske behov for å bli møtt på følelser på en god måte er like reelt som behovet for mat. Når det behovet ikke møtes, setter det seg. Når følelser blir bagetellisert, løst praktisk eller hoppes over, lærer man at følelser truer båndet til omsorggiverne man er så avhengig av.
17 tegn på at du kan ha klassisk unnvikende tilknytning (du trenger ikke kjenne deg igjen i alle):
- Du setter pris på ro, harmoni og enkelhet i relasjoner. Konflikter og emosjonelle krav føles overveldende.
- Du kan trekke deg unn når noen vil snakke om følelser, og du holder ofte følelser for deg selv. Du holder ofte følelser for deg selv.
- Du er komfortabel med å være alene og trenger mye tid for deg selv for å lade opp. Du trenger mye alenetid, spesielt når relasjoner blir nære.
- Du kan være redd for å miste friheten din i relasjoner.
- Du trives best når du klarer deg selv, og synes det er vanskelig å være avhengig av andre. Du er vant til å ordne alt alene og ber sjeldent om hjelp eller støtte fra andre, og uttrykker heller ikke mer sårbare emosjonelle eller psykologiske behov til andre.
- Du kobler gjerne lettere til ande intellektuelt enn følelsesmessig, og føler deg mer trygg på analyser og fakta enn på emosjonelle samtaler.
- Du har en tendens til å gi opp raskt når noe ikke fungerer, særlig i relasjoner. "Why bother" eller "hva er vitsen" er en kjent indre stemme.
- Du er sensitiv for kritikk og har et underliggende kjernesår rundt å føle deg defekt, utrygg eller ikke god nok.
- Du kan være irritabel, utålmodig eller frustrert i relasjoner uten at du alltid forstår hvorfor. Det er gjerne et dysregulert nervesystem som viser seg på denne måten.
- Du stoler ikke på at du kan håndtere konflikter når de oppstår eller forhandle om behov: Hvis noen har en "feil" eller annet behov enn deg, kan det føles som at du må velge mellom ditt behov eller deres. Taken på kompromiss eller å gjensidig tilpasse seg til hverandre føles ikke nødvendigvis bra.
- Du leter bevisst eller ubevisst etter en "perfekt" partner, og man kan gå rskt videre hvis feil oppdages. Du får lett "the ick" eller blåser små feil opp til å bli veldig store.
- Når forholdet føles vanskelig eller konflikter oppstår, er førsteimpulsen gjerne å gå, ikke å løse det. Mange tror at konflikt er det samme som at relasjonen er over, ikke at det er en naturlig del av en relasjon.
- Du kan oppleve at andre vil ha mer nærhet enn det som føles naturlig for deg. Du føler deg fort overveldet eller usikker hvis noen forventer mye emosjonell kontakt.
- Du kan virke rolig og selvstendig på utsiden, selv når noe er vanskelig inni deg. Du deler sjeldent noe som er vanskelig for deg før etter du har løst det, og ofte selv ikke da.
- Du er vant til å dempe egne følelser og møte egne og andres følelser med logikk. Du kan foretrekke å løse problemer praktisk, i stedet for å møte følelsene bak dem.
- Du kan bli ukomfortabel, utålmodig eller få lyst til å trekke deg unna når andre uttrykker mye sårbarhet eller følelser. Det kan føre til at du kan avfeie eller bagatellisere andres følelser, særlig hvis de blir sterke eller er annerledes enn hvordan du selv ville reagert i situasjonen.
- Du kan stenge ned i konflikter eller stikke av fra dem, koble fra emosjonelt eller oppleve det som at du "mister følelser" for en partner.
Hvorfor mange med unnvikende tilknytning tror barndommen var fin
Dette er noe av det mest fascinerende og samtidig mest krevende med klassisk unnvikende tilknytning. Det er ingen drama å peke på. Ingen alkohol, ingen konflikter, ingen tydelig forsømmelse. Hjemmet fungerte. Det gjør at mange i starten avviser tanken om at noe kan ha påvirket dem.
Men når de begynner å grave litt, dukker det gjerne opp minner. Å ha følt seg ensom i familien. Å ikke kunne uttrykke behov, fordi det var kun de voksnes behov som var styrende. Å ha lyst til å leke med foreldrene eller få trøst, men ikke våge å spørre, fordi det ikke føltes følelsesmessig trygt. Å ha prøvd å snakke om noe vondt og blitt møtt med taushet, invalidering eller et raskt emnebytte. Etter hvert lærer man å pakke bort både følelser og behov, fordi det var den eneste måten å få lettelse på.
Selvstendighet, både følelsesmessig og praktisk, ble det som ga lettelse. Du lærte å regulere følelser selv og møte egne behov, selv om du ofte ikke er klar over emosjonelle og psykologiske behov før de eventuelt blir veldig intense.
Det usynlige såret: da barndommen så fin ut utenfra Som voksen vil mange med unnvikende tilknytningsstil ha vansker med å forstå andres følelser, hvorfor de er så emosjonelle eller hvorfor de trenger så mye nærhet i relasjoner. Andre kan fort oppleves som for mye. Det er sannhet i det, fordi det å regulere egne følelser og møte egne behov er viktig for sunne relasjoner.
Men, mønstrene med overdreven selvstendighet og distanse medfører at man uten å være klar over det også møter for få av partnerens behov og følelser. Følelser møtes med logikk, som er feil verktøy for jobben. Og siden du møter egne behov, forventer du gjerne ubevisst at andre skal møte egne behov også.
De sunne relasjonene bor imideltid midt i mellom, hvor vi både kan bringe inn følelser og behov til en partner, og møte dem på egen hånd. Ved unnvikende tilknytningsstil er "selvstendighetsarmen" godt utviklet, mens "relasjonsarmen" har ikke fått utvikle seg. Mange er derfor ikke klar over at de ikke møter andres behov og følelse tilstekkelig for at relasjonen skal være sunn.
For mange med unngående tilknytning er det vanskelig å lene seg på andre og la andre møte behovene deres. Problemet med å ikke bringe inn egne behov, er at relasjoner fort kan føles tappende, ubalanserte, slitsomme. Da er det lite motivasjon igjen til å faktisk gi nok til at relasjonen blir godt fungerende.
Når klassisk unnvikende tilknytning går mot den ekstreme enden av spekteret
Unnvikende tilknytning ligger på et spekter/kontinium. Den klassiske varianten er rotfestet i skjult og subtil emosjonell forsømmelse. Den ekstreme enden av spekteret oppstår når forsømmelsen var mer gjennomgripende, mer synlig og mer total. Den ekstreme varinten har de samme grunnleggende sårene, men det er sterkere og mer innarbeidet.
På den ekstreme enden vil du se noen eller flere av de følgende tegnene i tydelig grad. Det er ikke slik at alle kjenner seg igjen i alt, men jo flere av disse som treffer, jo lenger mot den ekstreme enden av spekteret befinner du deg sannsynligvis.
Tegn på at du kan befinne deg mot den ekstreme enden av unnvikende tilknytning
- Forbindelse til andre i enhver form føles overveldende. Du trives best alene og ser vennskap og romantiske relasjoner som noe som krever mer enn du har å gi.
- Du holder ulike deler av livet ditt strengt adskilt. Venner kjenner ikke familien din. Partner har aldri vært hjemme hos deg. Du justerer deg selv etter hvem du er sammen med, og skammer deg over det.
- Du kjenner skam over små, hverdagslige ting som andre ikke ville tenkt to ganger på. En flekk på kjøkkenbenken, en hobby, en uperfekt setning, en liten feil.
- Du jakter stadig på den perfekte partneren og dumper eller ghoster hvis noen kommer for nært eller ikke er perfekt.
- Tanken på å jobbe med deg selv emosjonelt føles meningsløs, eller nesten latterlig. Det er som om en del av deg for lengst har gitt opp at ting kan endre seg.
- Du lot noen komme nær deg fysisk bare etter svært lang tid, og ditt private rom er noe du beskytter sterkt.
- Sårbarhet føles ikke bare ubehagelig, det føles direkte farlig eller som en svakhet du ikke har råd til.
- Forpliktelsesangst kunne like godt vært fornavnet ditt.
Innlært hjelpesløshet: elefanten bundet til treet Når en babyelefant blir bundet til et tre, prøver den å dra seg løs helt til den lærer at det ikke nytter. Treet er sterkere enn elefanten. Når elefanten vokser opp, kan den trykke treet opp med røttene. Men, nå har den gitt opp å prøve: Den er programmert til å tro at det ikke nytte uansett.
Mange med unnvikende tilknytning, særlig mot den ekstreme enden, bærer på den samme innlærte hjelpesløsheten i relasjoner. De ga opp på et tidspunkt som barn, fordi det var den eneste måten å få lettelse på. Som voksne bærer de med seg overbevisningen om at det ikke nytter å prøve, selv om situasjonen er en helt annen.
Den lærte hjelpeløsheten sammen med frykten for følelser og nærhet er en viktig grunn til at mange med unngående tilknytning ikke er villig til å gå i terapi eller jobbe med seg selv. Men, det er ett viktig unntak:
Kursene våre er laget for å gi deg verktøy og ferdigheter som tar deg mot en tryggere tilknytningsstil, uten at du trenger å forholde deg til andre mennesker. Det ser ut til å være spesielt godt egnet for de med unngående tilknytning som vil føle seg bedre eller få tryggere tilknytningsstil:
Av alle tiknytningsstilene er det de med unngående tilknytningsstil som tar flest av kurene våre og som virkelig jobber med materialet i dybden. Selv om de er mindre sannsynlig å begynne jobben, gjør de den også langt mer grundig når de først er i gang.
Fra klassisk unnvikende tilknytning til tryggere tilknytning
Det som gjør unnvikende tilknytning krevende å jobbe med er ikke at det er umulig å endre, men at en del av deg har lært at det er umulig å endre. Den overbevisningen er ikke sannhet. Du kan ikke vite 100% sikkert at ingenting vil fungere for deg (med mindre du faktisk hører på den tanken, da. Da får du jo rett, men du vil fortsatt møte relasjonelle utfordriner). Dette er et mønster som ble lært på et tidspunkt da det ga mening å slutte å prøve på forandring, og som kan læres av igjen.
Uavhengig av hvor på spekteret du kjenner deg igjen, handler fremgang om de samme tingene: Å lære å kjenne igjen hva som foregår inne i deg, sette navn på behov og følelser, og gradvis øve på å uttrykke dem i trygge settinger. Det må starte i det små, helst med noen du er trygg på, og det må bygges over tid.
Hva som er spesielt viktig å jobbe med ved unnvikende tilknytning
- Jobb med det dype såret rundt å føle deg defekt. Det er kjernen i mye av det som driver både konfliktskyheten, skammen, perfeksjonssøkingen og tendensen til å gi opp.
- Utfordre "why bother"-tanken aktivt når den dukker opp. Det er lært hjelpesløshet, ikke sannhet. Tankene om at man ikke bryr seg skyldes egentlig at man har brydd seg så mye at det gjør vondt å fortsette å bry seg.
- Lær å regulere følelser uten å måtte ty til mestringsstrategier som for mye gaming, porno, netflix, scrolling, mat etc.
- Lær å utfordre oppfatningene som skaper frykten for nærhet og og frykten for sårbarhet. Det krever trening og nye positive erfaringe med trygge mennesker.
- Tren på å bli i samtaler som går dypt, i stedet for å avlede eller koble fra. Start med folk du stoler på.
- Lær å håndtere angsten som gjerne ligger under irritabiliteten, frustrasjonen og opplevelsen av at ting er litt "meh." Den opplevelsen er der fordi systemet ditt aldri lærte seg at relasjoner er trygge. Å regulere nervesystemet er det viktigste du kan gjøre.
- Jobb med såret rundt å føle deg fanget, hjelpeløs og maktesløs. Det er ofte det som gjør at forpliktelse og nærhet utløser en impuls om å komme seg ut.
- For de som kjenner seg igjen mot den ekstreme enden: begynn med å ta ett lite steg mot å slippe noen inn. Ikke alle steg på en gang. Bare ett.
Alt dette er ting vi vil hjelpe deg med på kurs hos oss. Nye kurs utvikles stadig, og målet er å kunne tilby en komplett reise fra utrygg til trygg tilknytningsstil på sikt.
Det er aldri for sent å begynne. Det at du kjenner deg igjen i dette er allerede et viktig steg, fordi det betyr at du er i ferd med å forstå hva du faktisk jobber med. Og det å forstå er første steget i endringsprosessen. Du har dermed allerede vist at endring er mulig for deg, også.
