Også "gode" familier kan føles vanskelig

Noen familier er klart dysfunksjonelle, det vil si at de har store vanskeligheter utenfor det som er "forventet" i en familie. Rus, personlighetsproblematikk eller vold i ulike former kan gjøre det veldig vanskelig å ha gode familierelasjoner. I disse tilfellene vil familien nesten alltid trenge profesjonell hjelp for å komme seg videre hvis en konflikt har oppstått, og i mange slike tilfeller er enten avstand eller klare grenser helt nødvendig. Dersom det er snakk om vold finnes det også mange steder man kan få hjelp, inkludert krisesentre og Alternativ til vold.

Men, mange opplever familiesituasjon med tanke på relasjonen til foreldrene sine som vanskelig, uten at det er snakk om verken vold eller overgrep. Kanskje blir det likevel lett vanskelig, konfliktfylt eller vondt å omgås de som skulle vært nær og kjær. Hva er det som egentlig foregår, og som gjør at det kan være så vanskelig å omgås opprinnelsesfamilien over tid for mange? 

Denne artikkelen vil hjelpe deg med å identifisere mønstrene som bidrar til konflikten. Du vil også få spørsmål om hva du kan gjøre annerledes. Det er IKKE fordi det er du som er "skyld" i det som er vanskelig. I de aller fleste tilfeller er det bedre å se på familieproblemer som en felles utfordring som hver enkelt bidrar til på ulike måter, i større eller mindre grad. Noen ganger ligger "skylden" klart hos den andre parten, men ofte bidrar vi selv til vonde sirkler i større eller mindre grad.

Hvorfor bør du likevel starte med å se på deg selv? Det er fordi du kan endre på din egen atferd, men ikke andres. 

Dersom du reagerer og kommuniserer på an annen måte enn før, kan du imidlertid få andre til å endre måten de reagerer på. Da kan du snu de mønstrene som bidrar til at ting blir vanskelig. Du har kanskje selv merket hvordan du reagerer annerledes på kritikk enn på bli snakket til på en vennlig måte? Hvis noen i familien går fra å kritisere deg til å snakke vennlig til deg, ville sannsynligvis samtalen gått bedre. Den samme effekten kan du få av å starte med deg selv og endre de måtene å kommunisere på som ikke fungerer så godt, også når den andre bidrar mest til en konflikt.

Vi kommer ikke til å be deg "snakke om det." Hvis det har vært vanskelig til nå, er det jo sannsynligvis en grunn til det. Om du ikke føler deg klar til å ta tak i det som er vanskelig er det også helt ok: Mange føler at mønstrene har pågått så lenge at det føles uoverkommelig. Da kan det å vite hva som foregår likevel være til hjelp, slik at det kan bli litt mindre overveldende. Når du vet hvor skoen trykker, kan det også bli enklere å snu det som er vanskelig når du er klar for det og har verktøyene som kan hjelpe deg dit. Mange trenger nettopp litt nye kommunikasjonsverktøy for å unngå at samtaler gjør vondt verre.

Ingen gir oss vonde følelser direkte

Du er ansvarlig for dine egne følelser

La oss begynne med å se hvor følelsene våre egentlig kommer fra. Det er ikke slik at en situasjon eller annen person automatisk "gir oss" en bestemt følelse. Hvis andre kunne gi oss bestemte følelser, ville vi alle reagert likt i de samme situasjonene, men slik er det ikke. I stedet tolker vi situasjonen eller det som noen andre sier eller gjør, det vil si at vi gir det en betydning. Tenk deg at din far for eksempel sier "kjør forsiktig!" Noen vil reagere med irritasjon, fordi de tolker det som kritikk ved at de tenker: "Han tror jeg er en uforsiktig sjåfør!" Andre vil tolke dette som tegn på omtanke og heller sette pris på det. Situasjonen er den samme, men den emosjonelle reaksjonen vil variere avhengig av hva du tenker om det. Dette er viktig, fordi hvis du klandrer andre for følelsene dine vil de alltid gå i forsvar, og situasjonen vil bli verre. Kanskje har du opplevd hvor urimelig det kan føles hvis andre klandrer deg for følelsene sine også?

Situasjonene som virkelig sårer oss

En annen grunn til at situasjoner med familie kan bli så vanskelig, er at de kan trigge skjulte betydninger. Når noe skjer eller andre mennesker sier eller gjør noe, så vil hjernen din automatisk gi deg masse ulike tanker. Disse tankene forteller deg en historie om hva det som skjedde eller hva det et familiemedlem sa, "egentlig" betyr. Dette skjer helt automatisk. Hjernen vår er laget for å gi oss disse tankene. Du kan derfor ikke noe for de tankene som dukker opp. 

Fordi disse tankene er automatiske er de ikke nødvendigvis helt riktige og realistiske, men de er med på å lage en historie rundt hva det vi erfarer betyr. Vi reagerer deretter automatisk følelsesmessig på den historien hjernen vår laget seg, ikke på situasjonen i seg selv. 

Noen ganger kan vi ende opp med å reagere sterkere enn det situasjonen skulle tilsi fordi autopiloten tolker ting i verste mening. Familie kan noen ganger være vanskelig nettopp av den grunn: Tidligere negative erfaringer kan gjøre slik at vi lett tolker situasjoner på en mer negativ måte enn de er ment som.  Andre ganger forverrer historiene vi forteller oss selv en negativ situasjon. Og andre ganger er de negative historiene høyst realistiske.

Vi må derfor skille mellom hva som faktisk ble sagt (altså ordene ordrett slik et kamera ville fanget det opp), og tolkningen av den. Noen ganger kan de to være ganske forskjellige.

Et familiemedlem tar ikke hensyn og gjør ikke slik du har bedt de om de kan være så snill å gjøre. "Han bryr seg ikke om meg", tenker du kanskje og blir ekstra lei deg. Dette er betydningen situasjonen får. Selve situasjonen var imidlertid kanskje at familiemedlemmet ikke gjorde det du ba om.

Hva betyr alt dette i praksis? Jo:

  • Reaksjonen skyldes ikke situasjonen i seg selv, men hvilken betydning personen gir situasjonen. Det er igjen avhengig av hvilke tanker personen har om situasjonen. Det er disse tankene du må få tak i eller dele på en sårbar måte for å komme videre. Situasjonen kan noen ganger bety noe annet enn den meningen vi tillegger den.
  • Enten det er du eller andre som reagerer sterkt i en situasjon, så er reaksjonen alltid logisk hvis man vet hvilke tanker situasjonen utløste. Ingen reaksjoner er "irrasjonelle," selv om de kan virke slik der og da.
  • Selv om dere er uenig i hva som egentlig skjedde, vil følelsene som er involvert være høyst reelle. Bagatellisering eller minimalisering av følelser er derfor med på å gjøre skade.


Det er nettopp betydningen en situasjon eller det noen sa eller gjorde, som ofte er den egentlige årsaken til en konflikt. De gangene man ikke kommer seg videre i en konflikt og føler seg fastlåst, er det ofte fordi det føles for sårt for den ene å si hvordan noe ble opplevd. Man tør ikke dele tolkningen sin. Da får man heller ikke til en tilgivelsesprosess som kan hjelpe såret med å gro. 

  • Når noe er vanskelig for deg, klarer du å dele betydningen av situasjonen som såret deg med de som står deg nær? Hvis ikke, hva stopper deg?


Traumer med stor og liten T

Dine gjentatte erfaringer med andre mennesker, og spesielt med familien i oppveksten, påvirker hvordan du senere tolker situasjonene i hverdagen din.  Repetisjon av negative erfaringer med foreldrene dine kan derfor være vel så skadelig som de hendelsene vi lett forstår at skader, som hvis det er snakk om vold eller overgrep. Det er altså ikke bare traumer med stor T som skader, men også situasjoner hvor vi ikke har blitt møtt emosjonelt på en god måte. La oss ta et eksempel.  

Tenk deg for eksempel moren din glemmer å hente deg på skolen som avtalt, og du ikke har noen muligheter til å komme deg hjem. Til slutt begynner det å bli sent, og du må gå mange kilometer for å komme deg hjem. I mellomtiden er du lei deg og føler deg dypt sviktet, og du tenker at det at hun glemte deg nok en gang betyr: "Jeg kan ikke stole på at mine nærmeste er der for meg." Tidligere når hun har glemt å hente deg, har det medført at medelever som mobbet deg, fikk fritt spillerom. Det intensiverer følelsene dine av å være sviktet enda mer: Fortiden sitter ofte oppå nåtiden på denne måten når reaksjonen man har blir ekstra sterk. 

Når du så kommer hjem, prøver du å uttrykke skuffelsen over å ikke bli hentet til din mor. Hun sitter i telefonen og ler med en venninne, men fordi det har bygget seg opp over tid klarer du ikke vente og avbryter henne forsiktig ved å fange oppmerksomheten hennes. Hun vifter deg vekk med et sint og irritert ansiktsuttrykk. "Hun bryr seg ikke om meg" tenker du kanskje, og tristheten blir til sinne. "Du bryr deg ikke, du!" sier du med sint stemme. Moren din legger på, og skjønner ikke at du egentlig er trist. Hun tolker din reaksjon som tegn på at du er snarsint og uhøflig som avbryter henne i telefonen med venninnen om fiskekakene hun skulle ha til middag. I stedet for å være nysgjerrig på hva som ligger bak reaksjonen din, kjefter hun fordi du er sint. Hun ber ikke om unnskyldning for å ha glemt deg. I stedet sier hun at du hadde bare godt av å gå litt."

Tankene du får om hva en situasjon betyr for deg, kan altså vekke sterke følelser.  Noen ganger er ikke tankene helt riktig, slik at vi lager oss veldig negative historier på feilaktig grunnlag. Kanskje overser vi andre og mer positive mulige forklaringer? Det kan jo være at det å glemme henting bare var en uskyldig forglemmelse fra mors side i dette tilfellet.  

  • Når noe er vondt i en relasjon, stopper du opp litt og spør deg selv om det finnes andre måter å tolke situasjonen på? Eller om du kan ha oversett en mer positiv forklaring?


Dette vil ikke si at følelsene dine bare skyldes hvordan du tenker. Mange typer atferd vil ha høy sannsynlighet til å utløse negative reaksjoner hos oss alle, slik som for eksempel mors ugyldiggjøring av følelsene til barnet i dette tilfellet.

Som regel handler konflikter mer om at man "spiller hverandre dårlige" med måten man reagerer på, mer enn at en person har skylden. 

Når man skaper en dynamikk som lar det vonde vokse seg større

Ingen foreldre er perfekte, og alle vil skape situasjoner hvor barna tillegger situasjonen en mer negativ betydning enn det som kanskje var tilfelle. Som forelder kan man ikke ha kontroll over det som skjer inne i barnas hode. Men, man har ansvar for hvordan man selv reagerer. Foreldre som ikke fanger opp eller retter opp i slike misforståelser, eller som skaper et klima hvor barna blir redde for å dele tankene sine ved å være bagatelliserende eller avvisende slik mor var i dette eksemplet, risikerer at barna blir gående med den vonde betydningen de har tillagt situasjonen. 

Det kan også gjøre slik at barna begynner å tolke stadig flere situasjoner på en lignende måte i fremtiden. Når de samme, negative historiene så gjentas gang på gang, kan de bli til en del av vårt indre mentale filter. Da påvirker hendelsene ikke bare hvordan vi tolker situasjoner her og nå, men også hvordan vi tolker og opplever situasjoner i fremtiden. 

Dette filteret består de grunnleggende oppfatningene vi har dannet oss av oss selv, andre og verden rundt oss gjennom oppveksten og livserfaringene våre. Dette er det vi kaller kjerneoppfatningene våre.

I løpet av en eneste situasjon lærte du i eksemplet over at du er en person som ikke er verdt å bry seg om.  Du lærte at du ikke kunne regne med en av dine nærmeste. Hvis du var lei deg, så ville ikke det bli møtt på en god måte, og kanskje konkluderte du også med at dine følelser ikke er viktige for dine nærmeste. Dette er eksempler på negative kjerneoppfatninger. 

De fleste kjerneoppfatninger går innenfor tre hovedkategorier: Om du er noenlunde elskbar eller verdt å like, om du er verdifull og om du er kompetent eller ikke. Andre eksempler på negative kjerneoppfatninger kan være f.eks: "Jeg er ikke god/flink/bra/pen nok," "andre mennesker vil meg vondt," "Jeg er ikke viktig", "jeg er hjelpesløs", "jeg er verdiløs", "andre bryr seg ikke om meg," osv.  


Det som treffer kjernesårene våre gjør ekstra vondt

Når kjerneoppfatningene er negative, blir de til "kjernesår." Når noe skjer som negativt passer inn i disse kjernesårene, gjør det dermed ekstra vondt. Avvsning vil gjøre mer vondt om du har en kjerneoppfatning som sier "andre mennesker liker meg ikke." Samtidig påvirker kjerneoppfatningene hvordan vi tolker omgivelsene våre både rundt familien og ellers i livet vårt. Kjerneoppfatningen blir som "briller" vi ser verden gjennom. Slik kan du bli mer sårbar for å tolke nøytrale hendelser på en måte som passer inn i kjerneoppfatningen. Eventuelle nøytrale forklaringer blir vanskeligere tilgjengelig. Dermed trigges sårene våre lettere.
Det at dine sårbarheter påvirker reaksjonene dine betyr ikke at reaksjonene dine er "feil." Familier har lettere for å trigge det som gjør vondt enn andre, fordi de i mange tilfeller er en medvirkende faktor til at smertefulle kjerneoppfatninger har utviklet seg i utgangspunktet. Dersom de vonde hendelsene som bidro til dem ikke har blitt godt bearbeid, kan mange smertefulle hendelser dermed "sitte oppå nåtiden" og intensivere følelsene du har i nåtiden. Det kan gjøre slik at selv små overtramp kan bli til store eksplosjoner. Da kan det igjen være at du reagerer på uheldige måter, som igjen trigger de du har en vanskelig relasjon til, også videre.

Når mønsteret i familien fortsetter å strø salt i sårene

Familier lager ikke bare knappene våre, men de kan også fortsette å trykke på dem

Mange familier har ikke bare bidratt til utviklingen av smertefulle kjerneoppfatninger, men fortsetter å ha den samme dynamikken som gjorde at de utviklet seg. Det vil gjøre slik at det blir veldig triggende å være sammen med dem, og du vil kunne føle deg helt utslitt etterpå. En anonymisert pasient som hadde kjerneoppfatningene "andre bryr seg ikke om mitt behov" og "jeg er ikke like viktig som andre" har valgt å dele hvordan dette skjedde i deres familie: Når hun ba om noe som var viktig for seg, ble det ikke tatt hensyn til. Dersom brødrene spurte om det samme, ble det imidlertid tatt tak i umiddelbart. Brødrene fikk alltid sin favorittdrikke til måltidene, men moren husket aldri hva hun likte og kjøpte det hvertfall ikke inn: "Bare på et besøk skrøt hun mer av broren min enn det hun har gjort av meg på mange år. Til slutt blir jeg irritert og får en utblåsning, og så ender hun opp med å favorisere brødrene mine enda mer. Det føles helt umulig for meg i den familien. Jeg føler meg fanget i et mønster hvor jeg får all skylden, når vi strengt talt begge bidrar til det."

Mønstre som ødelegger relasjoner og familier

Når det gjelder parforhold finnes det fire mønster som er så destruktive at de kan forutsi samlivsbrudd. Disse mønstrene vil også gjøre seg gjeldende i familier. Kjenner du igjen noen av disse?

  • Kritikk. Kritikk er ofte et forsøk på å få behovene sine møtt. Det finnes langt bedre måter å få behovene møtt på, og som ikke skader relasjonen. Det er imidlertid langt enklere å kommunisere godt dersom ting tas opp på et tidlig, heller enn sent, tidspunkt.

  • Nedvurdering og forakt. Dette dreper de varme følelsene veldig raskt.

  • Når vi går i forsvar. Dette kan være ved å for eksempel angripe tilbake, overforklare oss eller nekte å ta ansvar. Dette vil medføre at den andre ikke føler seg hørt, og øker intensiteten på det som sies. Det kan igjen trigge mer forsvar, som igjen kan eskalere situasjonen.

  • Emosjonell utkobling. Dette er når den ene kobler seg ut emosjonelt og gir "stillebehandling" hvor vedkommende ikke responderer på det som sies. Dette gjør ofte at den andre ikke føler seg hørt, samtidig som man mister håpet om bedring.

Mønstrene som ofte fører til familiekonflikter

Det finnes også en rekke andre mønstre som raskt blir problematiske, og som ødelegger nærheten i familier. 

Invalidering lukker porten til gode samtaler

En annen årsak til at mange opplever familie som vanskelig, er fordi mange familier møter følelser på uheldige måter. Når følelsene våre blir møtt med latterliggjøring, bagatellisering, ignorering, avvisning eller andre former for ugyldiggjøring, lærer vi at det å dele følelser gjør vondt. Når vi lærer at det ikke er ok å føle det vi føler, kan vi få vansker med følelsene våre og risikoen for psykiske lidelser, spesielt depresjon, øker betydelig. Det blir også vanskeligere å få følelsene til å nå et hjelpsomt nivå, og denne måten å møte følelser på skader barns evne til å håndtere følelser på egen hånd. 

Ironisk nok er det nettopp "problembarn" med et mer vanskelig temperament som oftest opplever slik følelsesmessig invalidering. De kan fort bli møtt med overgeneraliserte merkelapper som f.eks "snarsint," "sytete," "sårbar," "dramatisk" eller lignende, som igjen gjør at deres følelser ikke blir tatt alvorlig. Det samme gjelder barn med tilleggsutfordringer som ADHD, tilknytningsvansker eller som har atferdsvansker på grunn av for eksempel mobbing og overgrep. Dermed kan barn med tilleggsbelastninger få enda mer i bagasjen om familien ikke reagerer på gode måter.

I mange tilfeller har invalidering gjort slik at man har lukket seg følelsesmessig for lenge siden, slik at  i konfliktfylte familier kan man oppleve at familien kjenner oss dårligere enn det for eksempel venner gjør. Man slutter å dele sårbarhetene med hverandre og mister tiltroen til at de vil være i trygge hender om de deles. Mange distanserer seg emosjonelt fra familien. Andre vil oppleve at de trigges ekstra av invalidering i voksen alder, spesielt om dette var et mønster i barneårene.

Invalidering hindrer at sår får grodd ordentlig

Dersom du har reagert på andres følelser ved å invalidere dem er det viktig at du tar ansvar og ber om unnskyldning og prøver å vise at du vil reagere annerledes på følelser i fremtiden. Hvis ikke vil prisen alltid være at forholdet vil være anstrengt, og det blir også vanskelig å få tak i det som virkelig ligger bak og driver konflikten. Husker du hvordan vi nevnte at det er historiene vi forteller oss selv om hva handlingene betyr som sårer oss, og ikke historiene i seg selv? Dersom invalidering er til stede vil tryggheten mangler til å kunne dele den "egentlige årsaken" til at noen for eksempel blir lei seg. Da får man ikke til en god reparasjonsprosess:

"Jeg har legepåvist immunsvikt. Jeg har mange ganger spurt familien min om de kan være litt ekstra forsiktige når jeg er der så jeg slipper å bli syk etter hvert besøk. I stedet får de det til å virke som jeg er overparanoid, selv om de har besøkt meg på sykehuset etter flere akutt-innleggelser. En gang rant det over for meg, fordi mim mor kommenterte "jeg har dessverre ikke skylt kjeksene," som var en referanse til at jeg spurte om vi ikke kunne vaske frukten som hadde ligget fremme i butikken før vi spiste den. For meg betydde det at jeg ikke var viktig nok for henne til at hun i det hele tatt orket å gjøre en liten ting for meg, og i tillegg gjorde hun narr av behovet mitt. I dette tilfellet klarte jeg å fortelle henne hvordan jeg tolket situasjonen, men hadde jeg ikke gjort det hadde hun aldri skjønt hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.

Det å dele historien bak krever en sårbarhet som man ikke får til dersom relasjonen er preget av invalidering. Da er faren stor at man heller ikke får leget sårene, slik at de utvikler seg til veskebyller i stedet.

  • Er invalidering et problem i din familie?
  • Hvordan møter du følelsene til dine familiemedlemmer? Kan du være invaliderende noen ganger?
  • Trenger du og/eller familien å lære mer om hvordan følelser kan møtes på en bedre måte?


Ordene man ikke kan ta tilbake 

Noen familier har et høyt konfliktnivå, hvor de ofte reagerer på konflikter med sinne, aggresjon eller personangrep og kommentarer med  intensjon om å såre. Disse familiene kan ha nytte av å bli enige om å ta en time-out for å kunne roe seg ned igjen så snart man blir for trigget til å kunne klare å ha en god samtale. 

Andre familier når et slikt skadelig nivå av konflikten fordi de ikke snakker om det som er vondt. I stedet "skyver de alt under teppet" og later som ingenting når noe har vært sårende, grenseoverskridende eller når behov ikke har blitt møtt. Problemet er bare at følelsene må gå et sted. Dersom du blir såret er du fortsatt såret selv om teppet dekker over det. 

Du kan jobbe deg gjennom slike sår ved å ta dem opp på en god måte, men for mange virker den tanken helt utenkelig fordi relasjonen er for vond. Kanskje mangler man også kommunikasjonsferdighetene som skal til for å kunne snakke om vanskelige ting på en god måte. Kanskje vet man at det å snakke om det ikke fører til noe godt resultat. Da er det forståelig at du ikke vil ta det opp. 

  • Klarer du å dele hva en situasjon betyr for deg når du blir såret, med den som sårer deg?
  • Klarer dere å snakke om ting som har blitt vondt, uten at det blir til en konflikt?


Å skyve alt under teppet

Når man later som konflikter ikke er der, vil i stedet følelsene kunne gå en av to veier: Under teppet til det renner over og blir til et sinneutbrudd som potensielt skader relasjoner, eller inn mot en selv i form av selvkritikk som igjen gir økt risiko for depresjon eller emosjonell flathet. Man kan ikke bedøve bare de dårlige følelsene. Følelser er en pakkeløsning, så forholder du deg ikke til det vonde mister du også det gode.

Å skyve alt under teppet kan være veldig skadelig dynamikk å ha i familien, fordi:

  • I stedet vil du oppleve at de vonde følelsene kommer ut senere på uheldige måter, i form av "små stikk", passiv aggressivitet, kritikk eller sinneutbrudd.
  • Man får ikke tatt tak ting som er plagsomt mens følelsene er på et lavt nivå. I stedet kommer de kanskje ut etter x antall år med undertrykt frustrasjon. Da blir det ikke pent! Mange brudd i relasjoner skjer nettopp i "stille" familier hvor dette skjer. 
  • Personen som har hatt utbruddene vil lett kune bli syndebukken i familien og vil kunne få ekstra dårlig samvittighet. Da vil personen gjerne prøve å gjøre det godt igjen, og legger all vekten på å møte resten av familiens behov. Egne behov kommer i bakleksa. Kanskje får man ikke anerkjennelse for de gode tingene man gjør heller. Til slutt blir det igjen for mye, og en ny utblåsning skjer. Veien ut av en slik syklus går gjennom å dele sine behov på en konstruktiv måte. Men, dersom de ikke møtes og blir sett før det smeller, vil den vonde sirkelen opprettholdes.
  • De som ikke reagerer med sinne, reagerer ofte med depresjon eller emosjonell flathet. Det er ikke uten grunn til at man ser økt forekomst av selvmord og selvmordsforsøk i såkalte "stille" familier, hvor man ikke våger å snakke om det som er vanskelig.
  • Å la være å snakke om det som er vanskelig vil gi en familie der ingen føler seg trygge på å uttrykke sine følelser eller behov.


Man vil alltids komme i skade for å såre hverandre i større eller mindre grad i en relasjon som går over tid. Det er fordi man kan ikke vite om alle sårbarheter som den andre har, og selv velmenende personer vil noen ganger trø feil. det er derfor en normal del av gode relasjoner er å ta ansvar for det som har gått galt, vise at man forstår skaden man har gjort og hvorfor det var vanskelig, og så be om unnskyldning og sammen finne ut hvordan man kan unngå at det skjer igjen. Det er med på å gjøre relasjonene sterkere. 

For konfliktskye familier kan det være truende når en person plutselig begynner å si fra om det som ellers ties om. Mange tolker det som kritikk eller går rett i forsvar.

"Hun vil aldri snakke om det som har gått galt og blitt vanskelig. Alt skal bare feies under teppet. Men da renner det over til slutt for meg, spesielt siden vi har et helt liv sammen med sår som aldri har blitt håndtert. Da skal det så lite til. Sist gang kalte hun meg snarsint. Det er mange år siden jeg har sagt fra om hva som plaget meg, jeg har sagt fra gjentatte ganger og i like mange år har hun ignorert det. Jeg vil heller si at jeg har vært ekstremt tålmodig! Hadde hun noen gang sagt fra om hva hun hadde behov for fra meg hadde jeg lett prøvd å møtt hennes behov. Men det gjør hun ikke. I stedet er det tydelig at hun er misforsnøyd med meg. Jeg prøver å gjøre henne glad, men det blir aldri bra nok. Hun bærer nok nag til meg også. Jeg ville aldri såret henne med vilje, men hvordan kan jeg vite hvor minene er når hun aldri deler dem?" - Anonymisert kvinne.

Det kan være vanskelig å ha slike samtaler. Ofte kvier vi oss nettopp fordi vi har lært at de ikke ender godt. Da kan det være at du trenger gode kommunikasjonsverktøy for å snakke om vanskelige ting på gode måter. Da kan du få andre resultater enn tidligere, og dere kan faktisk komme nærmere hverandre. 

  • Har du verktøyene som skal til for å håndtere slike samtaler på en god måte?


Minimalisering av andres behov

Relasjoner styrkes og tillit bygges ved at man deler behov og følelser med hverandre. Når andre så svarer på behovene og følelsene ved å være omtenksom og ta hensyn til dem, får man altså flere positive effekter. Dette kan for eksempel vise seg sånn:

"Du blir raskt syk hvis jeg ikke er nøye med håndvasken, så jeg skal prøve å ikke gjøre det så ofte."
"Du blir engstelig hvis jeg gjør slik, så jeg vil unngå å gjøre det."
"Du blir såret av at jeg sier det på den måten, så jeg skal si det på en annen måte i stedet som føles bedre for deg."

På samme måte svekkes relasjoner hvis man ikke har ens nære i bakhodet: 

"Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ble dumpet. Han ba om at jeg skulle skryte av han når han gjorde husarbeid. Som om han er en liten unge som trenger ros for hver minste lille ting. Jeg gadd aldri det." - Anonymisert kvinne.

Det kommer sjeldent noe godt ut av å bestemme hvilke behov en annen person skal få lov å ha, og hvilke som er "godkjent" eller "moden" nok. Likevel er det dette mange gjør når noen uttrykker et behov. Det finnes mange måter å signalisere at andres behov ikke er viktig på. Felles for dem alle er at de skader relasjonen. Andre signaliserer at noens behov er uviktig ved å late som de er hjelpesløse, ved å ikke egentlig prøve eller ved å bli defensive: 

Dette var responsen til som spurte om et familiemedlem om han kunne være så snill å smatte mindre når han tygger:
"Jeg klarer ikke smatte mindre når jeg spiser. Kanskje jeg har for stor tunge. Skal jeg kutte av meg tunga, kanskje?"

Du er ikke forpliktet til å møte et behov en annen har, men det å anerkjenne behovet som legitimt viser at du tar personen på alvor.  Jo flere behov en relasjon møter, jo bedre er det. Å vise at du prøver vil gå en lang vei, også de gangene det ikke går.

Det er fort gjort å glemme å møte et behov en annen har gitt uttrykk for. Da er en mild påminnelse ofte på sin plass. Det betyr ikke automatisk at de ikke vil møte behovet ditt, men kan også skyldes at man blir vant til å forholde seg til deg på en bestemt måte. Når den måten så endres, kan det kreves litt påminnelser før det sitter.

Hvorfor er dette så viktig? Jo, fordi dersom man ikke følger opp når noen sier at noe er viktig for en, vil de ofte ende opp med å øke intensiteten på sine forsøk på å bli hørt. Det kan også føre til sinneutbrudd og negativitet som kan påvirke relasjonen negativt.

Mangel på nysgjerrighet

Et annet mønster som skader, er mangel på nysgjerrighet på hva som ligger bak en uheldig reaksjon eller uheldig atferd som noen har. Jo nærere vi er noen, jo lettere har vi for å feiltolke deres atferd som et resultat av personlighet eller væremåte, og se bort i fra ting i situasjonen og tidligere samspillserfaringer som kan ha påvirket. Å spørre hva som ligger bak, samtidig som du gjør det tydelig at du spør for å forstå og eventuelt hjelpe og ikke for å kritisere, vil nesten alltid bli møtt mer positivt enn klandring og kritikk.

Hvordan tror du genuin nysgjerrighet og empati hadde endret denne personens uheldige atferd?

"Da jeg var barn slo en av mobberne meg så hardt i nesen at neseveggen ble så skjev at jeg slet med pusten. Det vistes aldri fra utsiden, men jeg fikk problemer med at snørret mitt havnet på feil steder og jeg klarte ikke stoppe det. Jeg turte aldri si fra om hva som hadde skjedd og hva som var galt fordi jeg fikk så mye kjeft for det av foreldrene mine og det hadde vært mange opplevelser til da hvor jeg følte at jeg ikke kunne stole på dem. De trodde alltid jeg gjorde det med snørret med vilje for å være vrang. Den ene gangen jeg ble spurt om hvorfor var det med klandring i stemmen, og da turte jeg ikke svare fordi jeg var redd for henne. En annen gang latterliggjorde hun meg foran venner for å få meg til å stoppe, men det var jo ikke mulig. Først da jeg ble eldre klarte jeg kontrollere det selv, men jeg måtte fortsatt opereres som voksen. "

Hva nå?

Kanskje kjente du deg igjen i ett eller flere av disse mønstrene, men føler at du ikke kan klare å endre dem slik situasjonen er nå. Det er forståelig i så tilfelle: Slike mønstre kan sitte hardt og det kan være sårbarheter på alle sider som gjør det vanskelig å komme i mål. Dessuten er det mye enklere om du har en familie som vil dra lasset sammen med deg! Det finnes likevel ting du kan gjøre hvis du ønsker å bedre relasjonen til den eller de som er vanskelig. Kunnskap om kommunikasjon er en av flere ting som kan få deg videre: Det kan hjelpe deg til å kommunisere på nye måter, slik at du kan få det bedre i de relasjonene som er vanskelig.

Endring av kjerneoppfatninger

Du kan også jobbe med dine egne sårbarheter, altså med å endre de negative kjerneoppfatningene som du har fått med deg. Det vil gjøre at det skal mer til for at du reagerer negativt i situasjoner og vil gi deg mer stabilt humør og bedrede relasjoner. Begge kursene i angst og depresjonsmestring hos oss tar for seg både endring av vanskelige tanker, følelser og kjerneoppfatninger. De kan dermed være aktuelle selv om du ikke har angst og depresjon, men bare er nysgjerrig på hvordan du er skrudd sammen. Der får du en steg for steg oppskrift som lar deg forandre de negative kjerneoppfatningene du sitter igjen med.
Bilde av en sjekkliste hvor man kan krysse av fremgangen

Noen som kan løse problemene for dere

Løsningen er ofte en kombinasjon av alle disse tre alternativene

En annen løsning for mange er å gå i familieterapi. Mange psykologer spesialiserer seg i dette temaet og er flinke til å få deg og familien til å snakke sammen på mer hensiktsmessige måter, slik at dere faktisk får fremgang. Vanlige psykologer med erfaring fra parterapi kan også være til god hjelp. Dersom det er vanskelig å snakke sammen uten at det blir verre, kan dette være en nødvendighet.

Vårt kurstilbud

Gratis tips til bedre psykisk helse

Meld deg på e-postlisten vår for å få psykologenes beste tips, helt uforpliktende