Følelser oppstår ikke bare i tankene våre. De skjer også i kroppen. Når vi blir redde, går pulsen opp. Når vi blir sinte, strammer musklene seg. Når vi sørger, kjenner vi en fysisk tyngde. Følelser kjennes både i kroppen (f.eks. når du kjenner stress), de viser seg i tankene ("jeg må forte meg!") og gjennom impulser til handling ("jeg må ta handling nå!").
Kanskje har du hørt folk si at «følelser sitter i kroppen.» Det er egentlig ikke helt riktig rent bokstavelig sett. Vi kjenner riktignok følelser i kroppen. Men uttrykket "følelser setter seg fast i kroppen" er ikke ment bokstavelig – det finnes ikke en konkret plass i kroppen hvor en følelse fysisk blir lagret for alltid. Det er hjernen som er «hardisken» for det vi opplever og som lagrer minnene våre, også de traumatiske. Så hva er det som egentlig foregår?
Kroppen lagrer altså ikke følelser direkte. Kroppen kan derimot holde på spenning, særlig hvis vi gjentatte ganger overstyrer eller undertrykker følelsene våre. Du vet når du er stresset og musklene i nakken begynner å stramme seg? Da har du selv erfart hvordan kroppen kan holde på spenning.
Over tid kan dette føre til at vi kjenner på udefinerbar uro, smerter eller anspenthet – som egentlig er ubearbeidet følelsesmessig aktivering. Dette kjenner vi som spenning - og det kan også få kroppen til å fysisk spenne muskler i tillegg.
Kroppen husker, men på sin egen måte. Koppen husker ikke på samme måte som hjernen, men den kan reagere på ting vi ser, hører eller kjenner i kroppen, på en måte som ligner hvordan vi har reagert før.
Kanskje har du opplevd å bli emosjonell i en yogatime, eller kjent uventet uro eller gråt komme opp under en strekkøvelse? Det er ikke nødvendigvis fordi følelsene er lagret i kroppen som sådan, men fordi kroppen kan holde på spenninger som har vært knyttet til følelsesmessige erfaringer. Når spenningene slipper taket, kan også følelsene komme til overflaten. Det er som om kroppen sier: "Nå kan du kjenne det du ikke fikk kjenne da, slik at følelsen kan fullføres og legges til ro."
Når man gjør kroppsbaserte øvelser, så blir mange også roligere. Da blir det også tryggere for mange å faktisk kjenne etter hva som skjer i kroppen. Da vil ofte gamle følelser som vi ikke har bearbeidet, oppleve at de har rom til å bli hørt og sett. Da kan de begynne å komme til overflaten i håpet om å bli bearbeidet ferdig.
Men, visste du at det samme fint kan skje gjennom meditasjon eller andre introspektive aktiviteter, også? Når pusten blir dyp og tempoet senkes, kan gamle følelser våkne til live igjen.
Kombinasjonen av økt trygghet + mangel på distraksjon gjør gjerne at følelsene vi har brukt mye krefter på å holde unna, kommer til overflaten.
👉Selv om følelser ikke sitter bokstavelig talt i kroppen, kan kroppsbaserte tilnærminger likevel være nyttig: For noen er det med på å få tilstrekkelig kontakt med kroppen og nok ro og trygghet til at det som må bearbeides, kommer igjennom. Det er imidlertid aldri kun en vei til helbredelse, og du kan få kontakt med følelsene dine for å bearbeide dem også på andre måter.
👉 Det er ikke farlig om gamle følelser kommer til overflaten: Å kjenne på vonde følelser er faktisk sunt, når vi klarer å takle det som kommer opp uten å ty til uheldige måter å takle dem på. Ofte kjenner vi en dyp lettelse etterpå, når vi har klart å jobbe oss gjennom dem. Bedring kjennes ikke alltid godt ut i øyeblikket.
Følelser kan altså ikke sette seg fast i kroppen. Men, følelser, spesielt de vi ikke forholder oss til, kan føre til et dysregulert nervesystem på sikt.
Hvis vi kan jobbe oss gjennom følelser vi har holdt unna, kan det hjelpe oss til å få et mer regulert nervesystem etterpå: De vonde følelsene kan få gjort seg ferdig og slippe taket. Da opplever de fleste at de får færre tegn på et dysregulert nervesystem.
Dette betyr altså ikke at vonde minner eller traumer bor i kroppen, som om kroppen var en slags harddisk. Men, kroppen husker i form av spenninger og aktivering, og den "husker" spesielt godt det som ikke fikk bli uttrykt, som fluktimpulser vi måtte holde tilbake, gråten som aldri kom, eller sinne som ikke kunne vises.
👉 Så når noen sier at en følelse "setter seg i kroppen", handler det ofte om at følelsen aldri fikk fullført sin naturlige syklus. Den ble kanskje undertrykt, ignorert, eller stoppet midt i. Da kan energien bli værende i kroppen som spenning, uro eller det vi vanligvis ser: Et dysregulert nervesystem.
Tingen er bare at mer intense følelser, eller følelser som ofte kommer tilbake, trenger å bli lyttet til. Hvis vi gjentatte ganger overstyrer følelsene våre (for eksempel ved å "ta oss sammen", skyve bort det vonde eller hele tiden være i hodet), kan vi etter hvert miste kontakten med kroppens signaler.
Når vi ignorerer egne følelser over tid så kan det føre til diffuse plager som vi ser ved et dysregulert nervesystem. Vi kan også miste kontakten med egne behov, og få vansker med å vite hva som kan gi oss lettelse og hva som kan gjøre at vi føler oss bedre. Hvis du har vansker med å identifisere hva du har behov for, finner du mer informasjon på lenken under.
Når vi opplever følelser, som f.eks. at vi blir redde, sinte eller triste, aktiveres kroppen og gjør seg klar til handling – som å flykte, beskytte seg, sette grenser eller søke trøst. Dette skjer gjennom reaksjoner i nervesystemet vårt og ved at musklene våre aktiveres og gjøres klar til handling. Hvis vi ikke får fullføre disse impulsene – for eksempel fordi vi ble stoppet, ignorert, frosset i frykt eller måtte "oppføre oss" – kan kroppen bli stående i beredskap.
Det betyr at musklene, pustemønstrene og nervesystemet fortsatt bærer på en uferdig handling, som kroppen ikke vet at den kan gi slipp på. Dette er spesielt tydelig etter traumer eller i oppvekstmiljøer med lite følelsesmessig handlingsrom. Dette opplever vi ofte nettopp som et dysregulert nervesystem.
🦵 Du vet når du sitter stille, men kroppen kjennes rastløs ut? Beina vil bevege seg, skuldrene vil opp, som om noe i deg vil vekk, men du vet ikke fra hva. Det er en følelse av indre motor som ikke slår seg av. Dette kan f.eks. være en flyktimpuls som aldri ble fullført.
🧊 La oss ta et eksempel til. I en samtale der du egentlig har behov for å si ifra, kjenner du plutselig ingenting. Det blir tomt, grått, eller du blir "borte". Etterpå kommer kanskje tanken: Hvorfor sa jeg ikke noe? Dette kan være et frys-respons – og under det ligger ofte en ufullendt impuls til å sette en grense eller flykte.
Det er altså heller ikke bokstavelig korrekt å si at impulser til handling lagres i kroppen, slik man lagrer data på en harddisk. Kroppen kan holde på uferdige impulser til handling – som spenning, rastløshet, uro eller aktivering – særlig hvis en reaksjon ble avbrutt, undertrykt eller aldri fikk fullføres i en vanskelig situasjon.
Det betyr ikke at en bestemt bevegelse må gjøres for at du skal bli fri. Det er fint, fordi det vil si at veien til bedring ikke er avhengig av å huske det som har vært vanskelig.
Hvis vi kjenner ubehag i kroppen, er det ofte et tegn på at nervesystemet fortsatt er i beredskap, som om kroppen ikke vet at det er over. Det kan kjennes som f.eks. rastløshet, anspenthet, uro, eller nummenhet – og kroppen kan trenge trygghet og støtte for å gi slipp på det den en gang holdt igjen.
Eller som en pasient en gang beskrev hvordan ting hadde vært før nettkurset Fra vonde følelser til indre ro:
"Jeg har hatt denne klumpen i brystet i årevis før dette kurset." En annen beskrev det som: "Jeg kjente en sånn tyngdefølelse ut fra skuldrene, som har vært der så lenge jeg kan huske. Å klare å sitte med denne følelsen uten å bli overveldet var et gigantisk vendepunkt for meg."
«Følelser sitter i kroppen» er en overforenkling. Egentlig er det sannsynligvis riktigere å si dette:
