Hva er tilknytningsstil?

En tilknytningsstil vil si et mønster i hvordan vi kommuniserer og håndterer konflikter og følelser, samt hvordan vi gir uttrykk for grenser eller behov. Tilknytningsstilen vår sier noe om kvaliteten på båndet vårt til andre mennesker. Disse stabile, forutsigbare mønstrene dannes i tidlig barndom og har stor innvirkning på hvordan vi knytter bånd og forholder oss til andre mennesker hele livet.

Tilknytningsstilen vår påvirker blant annet:

Tilknytningsstilen vår kalles også en kjærlighetsstil fordi den påvirker alle aspekter av forholdet vårt og andre nære relasjoner.

  • Risiko for skillsmisse, brudd og problemer i parforhold.

  • Risiko for psykiske lidelser og psykiske problemer.

  • Hvor motstandsdyktige vi er mot emosjonelle påkjenninger, inkludert hvordan vi takler stress og risiko for å bli utbrent.

  • Hvordan vi kommuniserer i parforhold, vennskap og familierelasjoner.

  • Hvordan vi løser (eller unngår!) konflikter.

  • Følelsesmessige mønstre: Tilknytningsstilen vår er nært linket til hvilke følelser vi opplever mest. Det er også linket til hvor intenst og hvor ofte vi blir emosjonelt trigget.

  • Hvilke problemer og utfordringer du kommer til å støte på i nære relasjoner.

  • Våre tanker, oppfatninger og mestringsstrategier i hverdagen, samt våre forventninger til partneren vår og andre mennesker.

  • Din fysiske helse. Ved desorganisert tilknytningsstil er også stresshåndteringen desorganisert, noe som igjen påvirker fysisk helse.

Hva avgjør tilknytningsstilen vår?

Tilknytningsstilen vår kan forandres hele livet, men hvis vi ikke gjør jobben med å endre den er det stor overlapp mellom tilknytningsstilen i barndommen og i senere voksen alder. Det finnes én trygg tilkntyningsstil, samt tre som klassifiseres som utrygge.

  • Engstelig tilknytningsstil

    Uforutsigbare omsorgsgivere som noen ganger var tilgjengelig og andre ganger ikke var det, å bli forlatt eller det å måtte ha svært sterke følelser for å bli hørt, kan øke risikoen for engstelig tilknytningsstil. Overbeskyttende og kontrollerende foreldre hvor barnet ikke lærer å regulere egne følelser gjør at det lener seg på andre, og er også en vanlig årsak.

  • Unngående tilkntyningsstil

    En unngående tilknytningsstil blir oftest til som et resultat av emosjonell vannskjøtsel i barndommen: Invalidering av følelser, neglisjering av emosjonelle behov og avvisning er vanlige årsaker. Mobbing og negative sosiale opplevelser som medfører behov for å beskytte seg selv mot smerte er også en vanlig årsak.

  • Desorganisert tilknytningsstil

    Vanlige årsaker er til desorganisert tilknytningsstil er uforutsigbare eller utrygge omsorgsgivere (som ofte har utfordringer som psykiske lidelser, sinne, alkohol- eller rusmisbruk), å vokse opp i kaos eller med overveldede voksne, traumer, overgrep, mobbing, vold i hjemmet.

  • Trygg tilknytningsstil

    Blir til som et resultat av omsorgsgivere som var oppmerksom på og respekterte barnets følelser, behov og grenser. Personen er komfortabel med å være sårbar og åpen i relasjoner. Kommuniserer godt, også om behov og grenser. Kan regulere følelser og blir sjeldent emosjonelt trigget. Minst risiko for psykiske vansker, emosjonelle utfordringer, samlivsbrudd og relasjonelle vansker.

Tilknytningsstilen vår sier noe om hvilke ferdigheter vi har lært i barndommen

I løpet av barndommen lærer vi en rekke sosiale ferdigheter, samt hvordan vi skal takle blant annet følelser og påkjenninger. Vi får alle med oss ulike ferdigheter på godt og vondt. Personer med ulike tilknytningsstiler har lært ulike ferdigheter og har dermed forskjellige styrker og utfordringer i relasjoner. Derfor påvirker tilknytningsstil så mye av livet vårt: Vi får rett og slett med oss ulike verktøy i verktøykassa vår.

Et halvt århundre med forskning har identifisert fire ulike tilknytningsstiler. En av dem er trygg og de tre andre klassifiseres som utrygge. Et person med en trygg tilknytningsstil får med seg en lang rekke mellommenneskelige ferdigheter som påvirker mange aspekter av livet. Disse ferdighetene inkluderer blant annet:

  • Effektive kommunikasjonsferdigheter: Dette inkluderer å kommunisere på en effektiv måte, samt å løse konflikter på en måte som skaper tilknytning og nærhet i stedet for avstand eller krangler.

  • Å føle seg trygg og komfortabel med å identifisere og uttrykke behov. Personen vet også hva de skal gjøre om andre glemmer eller ikke følger opp.

  • Evnen til å sette grenser og å kunne gjøre det på en måte som ikke dytter andre mennesker bort. En person med trygg tilknytning ser på det å uttrykke behov og grenser som essensielt for å skape nærhet og autentiske relasjoner.

  • Evnen til å regulere og uttrykke følelser på en effektiv måte. En person med trygg tilknytning færre følelsesmessige smertepunkter. Dette skaper følelsesmessig motstandskraft og stabilitet. Når smertefulle følelser oppstår, klarer personen å få følelsen til å nå et mindre smertefullt nivå.

  • Sunne mestringsferdigheter: Dette betyr at personen kan håndtere følelser på en sunn måte som ikke fører til følelsesmessige, psykologiske eller fysiologiske problemer på sikt. En person med trygg tilknytningsstil har gode mestringsferdigheter, og er verken klengete eller for selvstendig til å be om støtte når det er nødvendig.

  • Å takle konflikter på en god måte, slik at man kan skape en bedre relasjon etterpå.

  • Personer med en trygg tilknytningsstil er stort sett komfortabel med følelser. Personen kan være åpen og sårbar og er også komfortabel med nærhet i relasjoner.

Tilknytningsstilen vår henger også sammen med tilpasningene vi gjorde som barn

Som barn er vi avhengig av våre omsorgsgivere for å overleve. Uten noen som passer på oss, dør vi. Vi er dermed avhengig av å skape en tilknytning til omsorgsgiverne våre. Vi lærer derfor raskt hva som styrker båndet og som gjør at behovene våre blir møtt. Vi lærer også enda raskere hva som skaper negative reaksjoner. Hvordan omsorgsgiverne reagerer på oss, kommuniserer med oss og møter behov og følelser, danner grunnlaget for tilknytningsstilen vår.

Vi er helt avhengig av omsorgsgiverne våre: Å bli forlatt er også en av de få biologisk medfødte fryktene våre. Derfor tilpasser vi oss så mye for å beholde tilknytningen til de som holder oss i live. Barnet tilpasser seg til det som vekker positive reaksjoner fra omsorgsgiverne og prøver å unngå det som vekker emosjonell smerte eller avvisning. Dette blir så til stabile mønstre i hvordan man reagerer over tid, det vil si ulike tilknytningsstiler.

La oss ta et eksempel på hvordan vi tilpasser oss avhengig av hvordan omsorgsgiverne for eksempel møter behovene våre:

  • Noen barn lærer at de ikke blir hørt når de gir uttrykk for behov og følelser - med mindre de skriker veldig høyt. Da kan barnet som voksen få et mønster hvor følelser og behov blir veldig intense. Samtidig prøver man å få andre til å lindre den indre smerten. Dette kan bli til at man blir veldig needy og klamrende i relasjoner som voksen og veldig avhengig av en partner: Man klarer ikke å møte behovene sine selv og man trenger andre for å roe følelser igjen. Denne måten å få behov møtt på i barndommen er knyttet til det som kalles en engstelig tilknytningsstil.

  • Hvis barnet opplever at emosjonelle (eller fysiske) behov blir ignorert eller at det ikke blir tatt godt imot, lærer det at de må møte behov på egen hånd. Det gjør for vondt å prøve å få dem møtt fra emosjonelt utilgjengelige voksne. Ofte har fysiske behov blitt møtt, men emosjonelle behov og følelser har ikke blitt møtt på en god måte. Dermed blir barna veldig selvstendige, fordi det føles for vondt å bli avvist når man ber andre om å møte behov. Det kan føre til vansker med å be om støtte fra andre i voksen alder. Dette går sammen med det som kalles en unngående tilknytningsstil, hvor man ofte har en "mur" oppe i relasjoner og har vansker med nærhet.

  • Andre barn opplever at det er veldig uforutsigbart hva som fører til at behov blir møtt. Noen ganger er kanskje foreldrene tilgjengelige og møter behov, andre ganger fungerer ikke den nøyaktig samme strategien. Da er det vanskelig å utvikle en konsekvent måte å få behovene møtt på: Man kan verken klamre seg til omsorgsgiverne eller isolere seg og møte behov selv for å få lettelse. I stedet tilpasser man seg ofte ved å gi opp egne behov, bli hyperfokusert på å fange opp andres behov og følelser for å bli trygg. Dette er det som oftest henger sammen med desorganisert tilknytningsstil.

  • Hvis både de fysiologiske og emosjonelle behovene våre blir møtt og tatt hensyn til, lærer barnet at det er trygt å ha egne behov. Behov blir ikke minimalisert, ignorert eller ikke tatt på alvor: I stedet blir behovet tatt på alvor. Barnet lærer også at det er trygt å be om de tingene det trenger for å ha det bra. Som voksen blir det lett å identifisere hva man trenger og å be om de tingene i relasjoner på direkte måter. Det styrker igjen relasjonene. Ingen barn får behovene møtt hele tiden, men barnet får behovene møtt ofte nok til å utvikle det som kalles en trygg tilknytningsstil.

Tilknytningsstil i korte trekk

En tilknytningsstil er et mønster i tanker, følelser og atferd som barnet utvikler for å holde omsorgsgiverne nære, og dermed overleve. Men, også senere traumer og vonde hendelser kan påvirke og endre tilknytningsstilen vår. Tilknytningsstilen vår skyldes altså ikke bare relasjonen til omsorgsgiverne våre, men de første 3 leveårene legger store deler av grunnlaget.

  • Det finnes tre utrygge tilknytningsstiler, og en trygg tilknytningsstil. Over 50% av befolkningen har en utrygg tilknytningsstil.

  • Ingen har kun en tilknytningsstil: I stedet har vi vanligvis elementer fra hver av de ulike tilknytningsstilene. Vi kan også være trygt tilknyttet noen mennesker (f.eks. en venn) og utrygt tilknyttet i f.eks. romantiske relasjoner.

  • Tilknytningsstil er ikke en diagnose, og alle har en primær tilknytningsstil som i stor grad påvirker hvordan vi reagerer i ulike situasjoner.

  • Jo flere mønstre vi har med oss av de utrygge tilknytningsstilene, jo større er sannsynligheten for at vi kan støte på vansker i relasjoner og ulike områder i livet.

  • Med mindre vi jobber med oss selv for å endre tilknytningsstilen vår fra barndommen, tar vi med oss de samme mønstrene inn i romantiske parforhold som voksen.

  • Utrygt tilknyttede foreldre har også langt mer sannsynlig å få utrygt tilknyttede barn. Det er vanskelig å "bryte sirkelen" av uheldig foreldreatferd med mindre man gjør noe med tilknytningsstilen sin, fordi det påvirker reaksjonene våre i så stor grad i hverdagen.

  • Når følelser eller relasjoner blir vanskelige, trenger vi ofte å oppdatere det "indre kartet" vårt. Ved å endre programmeringen vi har med oss, kan vi oppleve trygghet og mestring i situasjoner som nå er vanskelige.

Vil du lære mer?

Bli med på e-postlista for å få tips om nye artikler og kurs fra Psykisk helsenett

Takk