Hvorfor blir grenser vanskelig?

Årsakene til at man sliter med grenser i voksen alder, er ofte ganske like og faller inn i to hovedkategorier: Vi har lært at 1) grenser fungerer ikke, eller 2) grenser gir oss smerte. Da lærer vi å undertrykke våre egne grenser. Kanskje har du opplevd en eller flere av disse punktene?

  • Grenser ble ikke respektert i barndommen. Kanskje skjedde det klare grensekrenkelser som overgrep, men grensekrenkelser kan også være å f.eks. ikke ha lov til å si nei til å klemme noen eller når man f.eks. ikke har lov å ha tid alene som barn.

  • Grenser ble ikke demonstrert som barn. Noen familier har uklare grenser mellom familiemedlemmene, slik at det er utydelig hvor den ene begynner og den andre slutter. I praksis kommuniseres det at ingen har lov å ha egne grenser og man skal gi opp egne grense for andre til stadighet.

  • Grenser ble møtt med negative reaksjoner. Hvis du sa nei til noe ble du kanskje ignorert, straffet eller fikk andre negative reaksjoner. I stedet for at man forhandlet om behovene på en respektfull måte ble man altså møtt på en måte som gjør at nervesystemet assosierer det å sette grenser med noe utrygt eller med tap av kjærlighet senere.

  • Overveldede foreldre som f.eks. møtte behovene dine med: "enda en ting? Jeg er så stresset og overvveldet, jeg klarer ikke det." Slike og andre negative reaksjoner på behovene våre lærer oss at båndet til andre trues hvis vi har grenser.

  • Foreldre med en autoritær foreldrestil hvor barna bare må føye seg, skaper ofte barn som får vansker med å sette grenser for barn. På samme måte vil foreldre med en passiv, tillatende foreldrestil kunne være dårlig på å lære bort grenser. Dermed får barna økt sannsynlighet for vansker med grenser som barn.

Behov og grenser straffes, fokus på andre belønnes

Når vi har slike erfaringer lærer vi at det å gi uttrykk for behov og grenser enten ikke nytter eller medfører smerte eller utrygghet. Men, behovene våre må jo møtes uansett. Da utvikler hjernen mestringsstratgier for å likevel prøve å få behovene møtt. Hvis du f.eks. erfarer at det å være super snill og møte andres behov gjør at andre belønner deg, så lærer hjernen: "Hvis jeg ignorerer mine egne behov og fokuserer på andres, så får jeg i det minste noen av behovene mine møtt." Nå har vi et program kjørende som gjør at det å ta seg selv med i betraktningen blir ansett som utrygt. Da kan vi ende opp med people-pleasing og miste kontakten med oss selv.

Barn som ikke får grenser respektert, får ofte vansker med grenser som voksne

Når våre egne grenser ikke har blitt respektert og møtt på en fin måte som barn, ender vi ofte opp med å gjøre det samme mot oss selv: Vår indre programmering sier at "det er slik relasjoner er" og dermed fortsetter vi uretten som en gang ble begått mot oss. Vi ender ofte opp med å bryte våre egne grenser og får vansker med å formidle grensene våre til andre.

Negative erfaringer medfører fokus utover

Når grenser medfører smerte eller ikke respekteres, gjør det at vi "trenes" til å være oppmerksom på andres følelser, behov og forventninger i stedet for våre egne. Vi blir hyperfokusert utover. Da mister vi kontakten med oss selv og egne behov. Når vi mister kontakten med behovene våre, er det også veldig vanskelig å sette grenser.

Når vi mister kontakten med egne behov, vil det ofte medføre at vi ikke sier fra før vi eksploderer. Da kan vi ende opp med å si fra på måter som skader relasjonene våre. Vi kan også mangle kommunikasjonsferdighetene for å si fra på måter som faktisk er effektive. Resultatet er at vi kan få nye negative erfaringer med å si fra om egne behov og grenser som voksen. Når du får på plass bedre måter å kommunisere på, vil folk reagere positivt i 95% av tilfellene når du gir uttrykk for egne behov og grenser.

Kjerneoppfatningene våre påvirker hvilke tanker vi får i ulike situasjoner. De kan dermed gjøre slik at vi får tanker som hindrer oss i å sette grenser og uttrykke behov, slik som:

  • "Behovene mine er en byrde"

  • "Følelsene/behovene/grensene mine spiller ingen rolle."

  • "Jeg fortjener ikke/er ikke viktig nok til å ha grenser eller behov," "jeg er for mye" eller "jeg burde ikke trenge dette."

  • "Jeg er ikke god nok til å ha grenser og behov."

  • "Jeg fortjener kun å ha behov og grenser hvis jeg overpresterer eller gjør alt rett" eller " "grensene mine respekteres ikke med mindre jeg er perfekt."

  • "Å sette grenser er farlig/utrygt."

  • "Grensene mine respekteres ikke eller skaper smerte."

  • "Jeg kommer til å få dårlig samvittighet og det takler jeg ikke" eller "grensene mine vil føre til dårlig stemning."

  • "Grenser vil forårsake konflikt" eller "grenser vil gjøre den andre personen sur på meg/såre den andre."

  • "Grenser vil gjøre at jeg blir avvist/blir uelsket/mister relasjoner."

Hvilke "programmer" har du gående som hindrer deg i å sette grenser?

For å klare å sette grenser er det viktig er å bli bevisst på hvilke tanker du har som virker mot sin hensikt og som hindrer deg i å sette grenser. Hvis du ikke blir bevisst på dem og ikke gjør noe med dem, så vil de gå i bakgrunnen og sabotere forsøkene dine på å sette grenser. Hvilke av tankene overfor kjente du deg igjen i? Er det noen andre årsaker til at du ikke setter grenser?