Rettssystemet stiller ofte ofre fortsatt spørsmål som:
«Hvorfor sa du ikke nei?»
«Hvorfor gjorde du ikke motstand?»
Svaret er enkelt:
Fordi mange ikke kan kjempe tilbake under overgrep. Det handler ikke om vilje, svakhet, personlighetstrekk eller noe som helst slik – det handler i stedet om biologi og hvordan vi er skrudd sammen.Kroppen vår har flere beskyttelsesmodus som den kan aktivere for å beskytte oss. Når et modus er aktivert, aktiveres visse nervebaner i kroppen. Vi får også bestemte utskillelser av hormoner. Det vil si at beskyttelsesmodusene kaprer de fysiske prosessene i kroppen vår.
Når kroppens beskyttelsesmodus kobles på, er det noen handlinger som blir betydelig mer sannsynlige. Og andre handlinger blir hemmet, det vil si at sannsynligheten for at vi klarer å gjøre dem, går drastisk ned.
Beskyttelsesmodusene styrer også vårt psykologiske system. Det vil si at vi kan ikke "vilje" oss ut av et av beskyttelsesmodusene (det er derfor det ikke fungerer å ta seg sammen ut av angst!).
Den gamle loven ga liten beskyttelse til de som reagerte på en annen måte enn ved å kjempe og flykte: Hvis den utsatte gikk inn i en av de andre beskyttelsesmodusene, ville ikke vold være nødvendig for å få utført overgrepet. Og da ville gjerningsmannen kunne gå fri, ustraffet.
To av de vanligste beskyttelsesmodusene under overgrep, er frys og flop. Å reagere slik gjør deg ikke til unormal, svak eller feil. Det er faktisk den desidert vanligste måten å reagere på. Det er regelen, ikke unntaket.
En studie fra Stockholm viste at minst 70 % av de som opplever voldtekt eller seksuelle overgrep går inn i betydelig grad av frys- eller flop-respons. Dette er to av kroppens automatiske beskyttelsesmodus, og de har en ting til felles: Dette er helt normale reaksjoner på unormale hendelser. Disse reaksjonene kan gjøre det helt umulig å si nei, gjøre motstand eller rømme: Kroppen velger i stedet å beskytte deg på andre måter.
Hvis vi ikke vet hvordan kroppens beskyttelsesmodus fungerer, kan vi lett reagere med selvbebreidelse, skyldfølelse og skam. Vi kan holde oss selv til helt urealistiske standarder for hvordan vi "burde" ha reagert. Det er ikke uten grunn at risikoen for PTSD og depresjon er mye høyere for de som går inn i frys eller flop underveis i overgrepet eller traumet. Derfor er det så viktig å forstå hvordan kroppen FAKTISK reagerer i en overgrepssituasjon:
Kamp/flukt er det mest kjente av kroppens beskyttelsesmodus. Dette moduset kan kun aktiveres hvis nervesystemet tror at trusselen er noe vi kan klare å takle: Hvis nervesystemet oppfatter situasjonen som at kamp/flukt er utilstrekkelig, ikke vil nytte eller vil gjøre vondt verre, er ikke kamp/flukt en mulighet lenger.
Frys skjer når hjernen vurderer at kamp eller flukt er for farlig. Samtidig scanner hjernen etter en mulighet til å unnslippe. Dermed blir du dratt i to ulike retninger: Immobiliteten som følger med frys er en følelse av å stivne. Du kan kjenne deg lammet, ute av stand til å røre deg eller snakke. Du kan bli blank i hodet, miste evnen til å si nei eller gi tegn på at du ikke vil. Samtidig vil du kunne oppleve sterk grad av frykt og redsel. Kroppen klarer imidlertid ikke handle på denne kroppslige aktiveringen:
Flop er kroppens sistelinjeforsvar: Kroppen «skrus av», blir slapp og nummen. Du kan føle deg frakoblet, likegyldig og mange opplever dissosiasjon.
I overgrepssituasjoner er kamp/flukt ofte ikke en mulighet: Ofte vet nervesystemet intuitivt at personen som skader oss, er større og sterkere enn oss selv. Det i seg selv gjør at kamp/flukt, kroppens førstelinjeforsvar, ikke lenger kan koble seg på. Det er ikke svakhet, et valg eller en svikt eller feil ved deg som person: Dette er ren biologi.
Nervesystemet vet også at uten en reell sjanse til å slippe unna, så kan motstand gjøre ting enda verre.
I tillegg skaper overgrepsssituasjoner intens frykt for å miste livet. Personen går ikke bare over seksuelle grenser - personen vekker også intens frykt for hva annet personen er i stand til å gjøre. Frykten for mer vold er hele tiden en del av bildet.
Kamp/flukt er ofte ikke et nyttig eller tilstrekkelig modus for kroppen under overgrep: Kamp/flukt er kroppens førstelinjeforsvar. Det er oftest ikke tilstrekkelig for å takle noe så traumatisk som et overgrep.
Kamp/flukt er ofte et dårlig alternativ ved seksuelle grensekrenkelser. Kroppen går derfor vanligvis automatisk inn i frys og flop i slike situasjoner i stedet.
Dette er kroppens «sistelinjeforsvar» og er laget for å beskytte oss i møtet med mer alvorlige trusler.
Vi er spesielt sårbare i seksuelle situasjoner. Ofte aktiverer kroppen derfor frys og flop automatisk og lynraskt når en seksuell grense krysses. Det trengs ikke vold og trusler for at frys og flop skal sku seg på. Brudd på grenser er en vanlig årsak til at kroppen aktiverer beskyttelsesmodus.
Når nervesystemet ditt anser kamp/flukt som utelukket eller for farlig, så er det ikke lenger en fysisk/biologisk mulighet: Du har ikke aktivering i de nervebanene som skal til for å kunne kjempe eller flykte. Da kan du ikke kjempe eller flykte mer enn du kan bli verdensmester i lengdehopp med amputerte bein: Det fysiske grunnlaget er ikke der.
Ved seksuelle grensekrenkelser er frys og flop verken sjeldent eller uvanlig. Det er ikke unntaket. DET ER REGELEN.
Dette skjer automatisk, utenfor viljestyrt kontroll. Kroppen går ofte inn i disse modusene så raskt og ubevisst at personen selv ikke forstår det før i etterkant. Det du ikke kan styre, kan du heller ikke være ansvarlig for.
Dette handler om ren biologi.
Derfor er det et stort gjennombrudd at vi nå har en samtykkelov som tar høyde for nettopp dette:
Stillhet og passivitet er ikke samtykke. Det kan være frys eller flop.
Den viktigste nøkkelen er trygghet. Hvis kroppen din kjenner seg trygg på at et nei vil bli respektert, reduseres sjansen for at frys eller flop aktiveres.
Spør aktivt om samtykke: «Ønsker du å fortsette?»
Vær oppmerksom på endringer i kroppsspråk. Sjekk samtykke hvis de virker passive, ikke aktivt tar initiativ til ting som "flytter handlingen" fremover eller ikke virker tilstede i situasjonen.
Avslutt handlingen hvis partneren fryser, slutter å respondere eller virker fraværende.
Snakk med partneren din på forhånd.
Be dem være ekstra oppmerksomme på hvordan du reagerer. Del gjerne denne artikkelen med dem, slik at de vet hva de skal se etter.
Samtykke er ikke vanskelig: Er den andre en aktiv, entusiastisk deltaker sammen med deg? Hvis du ikke er til stede nok til å merke partnerens reaksjoner, er du heller ikke klar for å være seksuelt aktiv akkurat da. Samtykke må være aktivt og kontinuerlig. Det er alltid lov å trekke seg. Grenser kan endre seg underveis. En oppmerksom partner klarer å fange det opp i tide hvis en grense krysses. Det er heller ikke vanskelig å spørre hvis man er i tvil. Da kan man oftest unngå at det blir til en traumatisk situasjon.
