Tilknytning og psykologi
Hvorfor er det så mange ulike navn på tilknytningsstilene?
Når du lærer om tilknytningsstiler andre steder enn hos oss, vil du kunne bli forvirret over at tilsynelatende lignende mønstre har så mange ulike navn.
Hvorfor finnes det så mange navn på tilknytningsstilene? Og betyr de egentlig det samme?
Skrevet av: Psykolog Lillian Rydning.
Når du lærer om tilknytningsstiler, vil du kunne bli forvirret over at tilsynelatende lignende mønstre har så mange ulike navn. Engstelig, engstelig-ambivalent, unngående, engstelig-unngående, desorganisert og fearful-avoidant er bare noen av navnene du kan støte på.
Tilknytningsstilene har fått ulike navn i forskningen. Noen av disse begrepene brukes om barn. Andre brukes når man snakker om tilknytningsstilene som voksne har med seg. Derfor kan du møte flere begreper som beskriver lignende mønstre når du lærer om tilknytningsstiler, uten at de alltid betyr helt det samme.
Du trenger heldigvis ikke kunne alle de engelske og norske navnene for å forstå tilknytning. Du trenger heller ikke huske navnene for stilene som brukes når man studerer barn. Det viktigste er å forstå dine egne mønstre og jobbe med å forandre dem.
På Psykisk Helsenett bruker vi begrepene engstelig, unngående og desorganisert tilknytning når vi snakker om utrygge tilknytningsmønstre. Vi snakker også først og fremst om tilknytningsstil hos voksne. Av pedagogiske hensyn snakker vi derfor ikke om de andre navnene på tilknytningsstilene, men det kan likevel være nyttig å rydde litt i begrepene. Så la oss gjøre det sammen.
Hvorfor bruker forskere ulike navn?
Hvorfor finnes det så mange navn på tilknytningsstilene? Og betyr de egentlig det samme? Det er særlig tre grunner til at tilknytningsstilene har fått ulike navn i forskningen.
1. Forskere undersøker ulike ting. Når de studerer små barn, ser de blant annet på hvordan barna reagerer når en omsorgsperson går fra dem og kommer tilbake.
Når forskere studerer voksne, kan de undersøke hvordan mennesker opplever nærhet, avstand og trygghet i parforhold. De kan også bruke intervjuer om opplevelser fra barndommen.
2. De bruker ulike metoder. Noen studier bygger på observasjoner. Andre bruker intervjuer eller spørreskjemaer. Derfor kan forskerne dele inn tilknytningsmønstrene på ulike måter.
3. Forskningen har utviklet seg. Nye modeller og begreper har kommet til etter hvert som forskere har lært mer. Noen beskriver fire tilknytningsstiler. Andre beskriver hvor mye engstelse og unngåelse en person viser i nære relasjoner.
Det som beskriver barn, er lignende og delvis overlappende med tilknytningsstil for voksne. De overlapper imidlertid ikke helt. Det betyr at to begreper kan ligne på hverandre, uten at de beskriver nøyaktig det samme.
Unngående tilknytning
På denne nettsiden bruker vi begrepet unngående tilknytning om det som ofte kalles dismissive-avoidant i engelskspråklig forskning på voksnes tilknytning. Når vi bruker begrepet unngående tilknytning tilsvarer det også det du vanligvis hører om dismissive avoidant i sosiale medier. Unnvikende tilknytningsstil betyr det samme.
I forskning på barn brukes blant annet begrepet engstelig-unnvikende tilknytning.
Barn med dette mønsteret kan vise lite behov for trøst og nærhet, selv når de opplever stress.
Barnet kan for eksempel unngå kontakt med omsorgspersonen etter en atskillelse. De virker tilsynelatende uanfektet av at mor eller far forlot dem.
Det betyr ikke nødvendigvis at barnet ikke ønsker trygghet eller nærhet. Det kan være en måte å håndtere egne tilknytningsbehov på: Det har "lært" at nærhet ikke føles bra.
Selv om barnet virker rolig, kan målinger av blant annet hjerterate vise at kroppen reagerer på stress. Barnet kan altså vise lite uro utad, selv om kroppen reagerer. Man har fortsatt følelser og kroppslige reaksjoner, selv om man har lært seg å skjule, dempe eller undertrykke dem. Noen ganger kan de bli vanskelig å få tak i for personen selv.
Unngående tilknytning (dismissive-avoidant) beskriver voksne som ofte legger stor vekt på selvstendighet, autonomi og frihet.
De kan oppleve emosjonell nærhet, sårbarhet eller det å støtte seg på eller lene seg på andre som ubehagelig. Mange har tidlig lært at det ikke er trygt eller nyttig å vise følelser og behov. Dette kan blant annet skje når omsorgspersoner sjelden møter barnets følelsesmessige behov, eller når barnet opplever at følelsene blir avvist eller oversett. Mange har lært at de må være selvstendige for å få behovene sine møtt, og har dermed negative assosiasjoner til nærhet med andre. Over tid kan personen lære å holde følelser tilbake og klare seg selv, fremfor å søke støtte hos andre.
Når relasjonen begynner å bety noe, aktiveres tilknytningssystemet. Da vekkes vonde følelser, kan de forsøke å skape avstand. Da brukes ofte deaktiverende strategier.
Hva mener vi med deaktiverende strategier?
Deaktiverende strategier er måter å dempe behovet for nærhet og støtte på når nære relasjoner vekker ubehag. Man prøver å tone ned hvor mye båndet betyr ved å minimalisere betydningen av det eller gjennom ord og handlinger som skaper emosjonell distanse.
Ved unngående tilknytning (og desorganisert) kan personen forsøke å håndtere følelsene ved å skape avstand, heller enn å søke kontakt. En måte å gjøre det på kan være gjennom deaktiverende strategier.
Det kan for eksempel være å trekke seg unna når forholdet blir mer nært, bruke mye tid alene eller på jobb, eller gjøre seg svært opptatt av andre aktiviteter når partneren ønsker kontakt.
Noen kan begynne å legge ekstra stor vekt på partnerens feil og mangler. De kan tvile på forholdet når partneren blir mer tilgjengelig, eller sammenligne partneren med tidligere forhold eller en forestilling om en mer passende partner.
Andre kan tone ned egne følelser, fortelle seg selv at forholdet ikke betyr så mye, eller unngå å snakke om det som er sårt og vanskelig. Noen skifter tema, trekker seg unna konflikter eller forsøker å løse alt på egen hånd fremfor å ta imot støtte. Noen sier at "jeg kan ikke gi partneren min det de vil ha" eller "min partner vil for mye" eller lignende.
Hva er hensikten med slike strategier?
Deaktivering kan bidra til å dempe ubehaget som oppstår når man kjenner på sårbarhet, avhengighet eller behov for nærhet. Avstand kan da oppleves tryggere enn kontakt. Strategiene kan gi lettelse der og da, men kan også gjøre det vanskeligere å skape passende og nødvendig emosjonell nærhet i forholdet.
Det er viktig å skille mellom deaktivering og et vanlig behov for selvstendighet eller alenetid. Å ønske tid for seg selv er ikke i seg selv et tegn på unngående tilknytning. Det avgjørende er blant annet hva som utløser avstanden, hva personen forsøker å håndtere, og hvordan mønsteret påvirker relasjonen.
Er dette det samme mønsteret?
Mønstrene hos barn og voksne har flere likheter. Men de bygger på ulike forskningsmetoder.
Derfor beskriver de ikke nødvendigvis helt det samme. Et barn med engstelig-unnvikende tilknytning utvikler ikke nødvendigvis dismissive-avoidant som voksen.
Tilknyttet barn har mange navn: Vi bruker begrepet unngående tilknytningsstil hos oss.
Du kan også møte norske navn som unnvikende tilknytning, avvisende-unnvikende tilknytning og avvisende eller distanserende tilknytning. De betyr vanligvis det samme, med mindre noe annet er spesifisert.
Desorganisert tilknytning
Hos oss bruker vi begrepet desorganisert tilknytning om et mønster som ofte kalles fearful-avoidant i engelskspråklig forskning på voksnes relasjoner.
Desorganisert tilknytning beskriver opprinnelig hvordan barns vanlige måte å søke trygghet på kan bryte sammen.
Det kan for eksempel skje når barnet opplever at den samme omsorgspersonen både kan gi trygghet og vekke frykt.
Barnet kan da vise motstridende eller uvanlige reaksjoner. Det kan for eksempel søke nærhet, men samtidig vise frykt eller stoppe opp i bevegelsene.
Dette forklares noen ganger som «frykt uten en løsning».
Desorganisert tilknytning kan imidlertid også ha andre årsaker. Det betyr ikke automatisk at barnet er blitt skremt av eller utsatt for overgrep fra omsorgspersonen.
Fearful-avoidant beskriver voksne som både ønsker og frykter emosjonell nærhet.
De kan lengte etter nærhet, samtidig som nære relasjoner vekker uro eller frykt.
Derfor kan de veksle mellom å søke kontakt og trekke seg unna for å beskytte seg selv.
Ikke alle med dette mønsteret har opplevd utrygghet hos omsorgspersonene sine. Andre årsaker, som traumer og vonde hendelser i og utenfor familien, kan også forme tilknytningen.
En ting vi ofte har observert klinisk, er at man kan også kan utvikle dette mønsteret gjennom både positive og negative assosiasjoner med nærhet.
En vanlig opplevelse mange har, er å lære at nærhet kan være både vanskelig og fint. Det kan skje gjennom for eksempel et turbulent parforhold, men også gjennom andre ting. Det inkluderer mønstrene man har med seg og har erfart fra mor og far. Det beskrives gjerne slik:
"Min mor var engstelig tilknyttet, og jeg syntes det var fint å være nært henne. Men hun var også ofte litt invaderende og respekterte ikke grensene mine. Min far var unngående tilknyttet og snakket aldri om følelser. Han var veldig invaliderende når jeg hadde det vondt og avfeide ofte følelsene mine. Jeg lærte dermed at nærhet kan være både vanskelig og fint."
Desorganisert tilknytning bruker som regel både protestatferd (som vi kommer til om litt) og deaktiverende strategier, ofte i motsatt rekkefølge.
To begreper som ikke betyr det samme
Desorganisert tilknytning hos barn og fearful-avoidant hos voksne bygger på ulike forskningsmetoder.
Desorganisert tilknytning hos barn beskriver bestemte reaksjoner i forholdet til en omsorgsperson. Fearful-avoidant hos voksne beskriver et mønster av engstelse og unngåelse i nære relasjoner.
Vi kan derfor ikke si at disse to begrepene beskriver det samme. Forskningen har heller ikke vist at de alltid henger sammen.
Et barn med desorganisert tilknytning utvikler ikke nødvendigvis fearful-avoidant som voksen. En voksen med fearful-avoidant har heller ikke nødvendigvis hatt desorganisert tilknytning som barn.
Hvorfor bruker vi navnet desorganisert selv når vi snakker om voksne?
Det er vanskelig å finne en god og lett forståelig norsk betegnelse for fearful-avoidant.
Noen bruker imidlertid begreper som fryktsomt-unnvikende tilknytning, som da gjerne betyr det samme.
Vi har valgt å bruke desorganisert tilknytning som et navn på tilknytningsstilen også hos voksne. Da snakker vi altså ikke om forskningsbegrepet som brukes for å beskrive desorganisert tilknytning hos barn, men om det som ellers beskrives som fearful avoidant tilknytningsstil.
Dette er et pedagogisk valg, fordi ordet desorganisert reflekterer godt den indre kampen mange med fearful avoidant tilknytning opplever i relasjoner. Den kan høres ut som: "Kom nærmere! Nei, for nært, gå vekk! Vent, hvorfor går du? Kom tilbake!" Man veksler altså, selv som voksen, mellom å søke nærhet og avstand, uten å ha en klar "hovedstrategi" som de to andre tilknytningsstilene har.
Engstelig tilknytning
På denne nettsiden bruker vi begrepet engstelig tilknytning om det som ofte kalles anxious-preoccupied i engelskspråklig forskning på voksnes relasjoner.
Mønsteret har flere likheter med det som kalles engstelig-ambivalent tilknytning hos barn. Men begrepene betyr ikke helt det samme.
I forskning på barns tilknytning brukes begrepet engstelig-ambivalent om et mønster der barnet kan vise sterk uro når omsorgspersonen går fra det.
Når omsorgspersonen kommer tilbake, kan barnet både søke nærhet og ha vanskelig for å finne ro.
Barnet kan for eksempel ville bli holdt, men samtidig protestere eller vise sinne.
Hos voksne beskriver anxious-preoccupied et mønster der man lett opplever uro og frykt for avvisning.
Dette kan særlig skje når nærheten til noen man bryr seg om føles truet.
Man kan da forsøke å gjenopprette nærheten. Det kan skje ved å søke kontakt, be om bekreftelse eller vise protestreaksjoner.
Hva mener vi med protestreaksjoner?
Protestreaksjoner er handlinger som kan komme når noen føler seg avvist, utrygge eller redde for å miste en viktig relasjon.
Det kan for eksempel være å sende mange meldinger eller ringe gjentatte ganger når den andre ikke svarer.
Noen blir sinte eller anklagende når de føler seg avvist. Andre trekker seg unna i håp om at partneren skal komme etter.
Det kan også handle om å bli kald eller avvisende for å få oppmerksomhet, teste den andres følelser eller forsøke å gjøre partneren sjalu.
Noen kan også true med å avslutte forholdet i håp om at partneren skal protestere og vise at forholdet betyr noe.
Hvorfor kan slike reaksjoner skape avstand når man egentlig ønsker nærhet?
Ved engstelig tilknytning kan slike handlinger være et forsøk på å få nærhet, trygghet eller bekreftelse. Det gjelder også når handlingen ser ut til å skape avstand. Problemet er bare at det skyver andre vekk i stor grad.
Ved unngående tilknytning kan handlinger som skaper avstand i større grad handle om å dempe ubehag og føle seg trygg uten så mye emosjonell nærhet.
Men vi kan ikke vite hvorfor noen handler som de gjør, bare ved å se på handlingen. Vi må også forstå hvorfor personen gjør som det gjør.
Hvorfor bruker vi begrepet engstelig?
Begrepene som brukes om barn og voksne bygger på ulike forskningsmetoder. De beskriver derfor ikke helt det samme.
Vi bruker engstelig tilknytning om dette mønsteret hos voksne, fordi det er en kort og lett forståelig norsk betegnelse.
Du kan møte andre navn når du leser eller hører om engstelig tilknytning andre steder.
Hva er viktigst å huske?
Tilknytningsmønstre kan også endre seg gjennom livet. Et barns tilknytningsmønster avgjør derfor ikke nødvendigvis hvordan personen vil fungere i voksne relasjoner. Tilknytningsstil beskriver mønstre, men alle mønster har unntak.
Det viktigste er å forstå hvordan vi reagerer når vi trenger trygghet og nærhet. Tilknytningsstilene slik vi beskriver dem i voksen alder, kan hjelpe til med nettopp det.
Tilknytningsstiler er heller ikke psykiatriske diagnoser. De er måter å beskrive hvordan mennesker kan oppleve og håndtere nærhet, avstand og utrygghet i relasjoner.
Begrepene kan hjelpe oss med å kjenne igjen mønstre. Men de beskriver ikke hele personen eller alle relasjonene vedkommende har.
Tilknytning kan endre seg. Det er derfor mulig å utvikle tryggere måter å møte egne følelser, behov og relasjoner på. Det er også mulig å utvikle tryggere måter å formidle behov, følelser, grenser og det som har vært vondt for oss til andre. Det kan påvirke måten vi kommuniserer på i stor grad.
Alle snakker om hvor viktig god kommunikasjon er. Siden tilknytningsstilen din i så stor grad påvirker hvordan du kommuniserer, er vi villig til å hevde at det er en viktig del av grunnlaget for sunn, god kommunikasjon.